Verdensmester i å nyte livet

Etter et langt liv med knallhardt arbeid, har Emil Iversen endelig tatt seg til verdenstoppen i langrenn. Men selv på stjernehimmelen finner han glede i hverdagen – og synes smågodt i traktoren smaker like godt som edelt metall.

Det er en sliten, men godt opplagt Emil Iversen (29) som møter LØV en ettermiddag i mars. Drøye tre uker har gått siden VM i Oberstdorf, hvor han tok sin første individuelle medalje, og det på 50 kilometer klassisk. Sammen med kameratene på det norske landslaget, tok han også med seg stafettgullet. Med andre ord er det en godt fornøyd Emil som oppsummerer mesterskapet.

– Den siste helga av VM ble en drømmehelg for min del. Jeg har jobbet hardt for å lykkes i mesterskap, og slitt litt med det tidligere. Så det er veldig artig å endelig treffe så godt med for-men; få til en individuell medalje, og at det ble gull til slutt. Stafetten var også en av mine beste dager i skisporet, så det synes jeg smakte godt.


TILBAKE TIL MERÅKER

De siste ukene har livet til Emil utfoldet seg hjemme i Meråker. Først i karantene, så for å nyte late dager. Dager han har brukt til å tenke over hva han har vært med på.


– Det blir en slags tomhetsfølelse når man kommer hjem fra noe sånt. Men det er deilig å kjenne på resultatet av det jeg og alle som støtter meg har jobbet hardt for det siste året – hele livet egentlig. Vi har bygget stein på stein. Det å sette seg i sofaen og kjenne på at «nå har jeg lyktes så til de grader», det er en god følelse.


For nå er tempoet skrudd ned. Helt ned. Dagene etter VM tilbrakte han med familie og venner, god mat og samtaler rundt bordet. Alt det ikke har vært tid til i sesongen som har gått. Alt han skal gjøre mer av nå som sesongen er over. Nå er det nemlig viktig for Emil å bruke tid på menneskene, stedene og aktivitetene som har hjulpet han til topps.

 


Skinnjakke 2399,95 Pique 349,95 Bukse 699,95 alt fra Selected

 

EN AKTIV GUTTUNGE

For det var nettopp i Meråker at eventyret begynte, hvor Emil vokste opp sammen med mamma, pappa og to brødre. En aktiv og tur-glad familie, som tidlig introduserte Emil for livet utendørs.
– Jeg er veldig glad for den oppveksten og barndommen jeg har hatt, den har vært veldig fin. Det var aldri noe press om at jeg måtte bli skiløper, men jeg måtte være med ut, liksom. Jeg fikk ikke sitte inne og drikke brus – og det er jeg veldig glad for. For det er nok det jeg hadde villet, hvis jeg fikk bestemme selv, ler han.

Likevel beskriver Emil seg selv som en aktiv og energisk guttunge. Alltid travel, alltid ivrig. Men først og fremst på det som var morsomt.


– Jeg var veldig dårlig på ski da jeg var liten. Og det var snakk om at jeg var litt lat, det husker jeg i alle fall at det stod om i lokalavisa. Men jeg husker at mamma sa at det var feil. Jeg var kanskje ikke så glad i å løpe intervaller og sånn kjedelig, tøff trening, men jeg holdt på med ting hele tida. Jobbet, lekte, akte, var ute på ski, spilte fotball og håndball, korps, konserter. Selv tror Emil at en aktiv barndom har hatt alt å si for idrettskarrieren. Og han har fått mye igjen for sine allsidige interesser.

– Bare det at jeg spilte trommer, for eksempel. Jeg var mye på konserter, og da var jeg bestandig så sinnsykt nervøs. Men det tror jeg at jeg har fått igjen for nå. Jeg har veldig god kontroll på nerver, for eksempel. Jeg er mye mindre nervøs nå, enn jeg var da. Så kanskje er det mange sånne småting som har gjort at jeg har kommet dit jeg er i dag.

 

TILFELDIG LANGRENNSKARRIERE

Det var litt tilfeldig at det ble nettopp langrenn Emil valgte å satse på. For han var ingen barnestjerne. Heller ingen ungdoms- stjerne. En god periode var han heller ikke noe glad i å gå på ski.


– Da jeg var 15 år var jeg elendig på ski. Blant de dårligste i landet. I Hovedlandsrennet var jeg ikke topp 200 engang. Jeg hatet egentlig ski, for det var så tungt å trene og jeg fikk dårlige resultater. Kom ofte sist. Og når du er 15 år og kommer sist i skisporet, så er du ikke noe kul, liksom. Da florerer det ikke med damer rundt deg, for å si det sånn.


Men da Emil ble 16 år løsnet det plutselig. Han ble bedre. Treningen gikk lettere og skirenn ble til premier. Et avgjørende øyeblikk fant sted i 10. klasse, da han skulle søke på videregående skole.

– Det var egentlig bestemt at jeg skulle gå fotball- og idrettsfag i Meråker. Men så fikk jeg en liten feeling på at «nei, jeg har lyst til å gå mer på ski». Så da huket jeg av ski som førstevalg, og da ble det det.

 


T-skjorte 300,- Jakke 1700,- alt fra Kleins Byhaven

 

MOTIVASJON I MOTGANG

Om han er impulsiv? Kanskje. Motivert? Alltid. Men hvor henter man egentlig drivkraft fra når resultatene lar vente på seg? For Emil har små skritt og sakte fremgang vært nøkkelen til suksess.


– Det har aldri vært seire som har motivert meg, for det var så langt unna. Men den gleden over å kjenne at du lærer, og at du blir bedre enn året før; jeg tror det er det som har drevet meg. At jeg har kjent på en utvikling og tatt noen steg fremover hvert eneste år. Jeg har egentlig blitt bedre på ski hvert år siden jeg var 15, og frem til nå. 


Det er lett å forstå at dagens prestasjoner derfor smaker ekstra godt. For det var ikke gitt at han skulle komme seg dit han er i dag. Til landslaget. Til verdenstoppen.

– Det er noe jeg har drømt om. Derfor blir det ekstra artig, fordi man har holdt på lenge, lært av de beste og prøvd å ta etter. Og så til slutt kom man seg dit selv, sier han og tar en pause. 

– Det har kanskje vært det rareste i ettertid, å kjenne på at «faen, jeg er jo verdensmester på femmil i VM», sier han med en latter – som om han nesten ikke kan tro det selv.

 

VERDT STREVET

Emil har fått kjenne på kroppen hva det krever å gå helt til topps. Hva han må ofre av tid, inn-sats og energi. Likevel er han ikke i tvil om at kampen er verdt det, og i hvilke øyeblikk alt arbeidet smaker best. – Det er jo når det blir gullmedalje, da, sier han med et tilfreds smil i munnviken.

– Det er det man kjemper for. Den mestrings-følelsen jeg får av å gå fort på ski, og å havne blant de beste. Det er det som trigger meg. Å komme først over mål, ta medaljer og være på pallen. Den følelsen er magisk.


Likevel er det hverdager det er flest av. Den siste tiden har han hatt nærmere 100 trenings- timer i måneden. Hva er det egentlig som får et menneske opp av sengen da?


– Det er litt artig, men for meg er det nok mat, ler han.
– Jeg er jævlig glad i mat, og kan spise sinn-sykt mye når jeg trener så hardt. Det er veldig sjeldent jeg spiser en fæl middag. Kvelden og middagen er det hellige. Da er det ofte taco, biff eller pizza. Og kanskje litt dessert, ikke sant. Og da gleder jeg meg til det, når jeg har gjort en bra jobb. Det tror jeg faktisk driver meg litt, innrømmer han med en latter.

 

EN VELFORTJENT PAUSE

Denne våren ligger det an for en velfortjent pause for Emil. For selv om han ser tilbake på en kanonsesong som skiløper, har det krevd mer innsats enn han kanskje skulle ønske.


– Det har vært et brutalt år, og treningsmessig har det vært lagt ned en ekstrem dose arbeid – og kun det. Det er vel det som gjør at jeg tenker mer langsiktig nå, og tenker at nå må jeg faktisk leve litt normalt en periode, og legge langrennsskiene litt på hylla. 


For Emil er ikke langrennsløperen som bare elsker å trene, spise havregrøt og legge seg klokka 22. Snarere tvert imot. 


– Mitt første bud er å trives. Og å kose seg. Sånn sett er jeg ikke en helt A4 skiløper, det er nok mange som er mer strikte enn meg. Det viktigste er å trene bra når du først trener. Da gjør jeg alt jeg kan for å bli så god som mulig, forklarer han.


– Jeg har trent sykt bra i årevis, så nå skal jeg unne meg selv å bare nyte livet litt. Det tror jeg er viktig for karrieren videre også. Så man ikke alltid lever for det neste rennet, men kan unne seg selv å kose seg litt og kjenne på at man har lyktes.


DYRKER DE SMÅ TINGENE

Med sin nyvunne frihet er det mye Emil har lyst til å gjøre. At koronaen fremdeles klamrer seg fast, får han ikke gjort så mye med – selv om han gjerne skulle reist på utenlandsferie, vært på byen og tatt seg en fest. Men heldigvis er han minst like glad i det nære og kjære.


– Jeg gleder meg til å være med gode venner, spise god mat, drikke litt vin, sove lenge, slappe av. Kanskje dra en tur på shopping, hilse på mormor og morfar. Det er veldig enkle ting, men ting jeg trives godt med, forteller han. 


– Men det er mest det å stå opp uten å føle at jeg må trene. Jeg er glad i å trene, men jeg er veldig glad i å ikke trene også. Så det er en god følelse i seg selv, at du kan drite i det på nesten ubestemt tid, vedgår han, og passer på å legge til at sofasliting ikke er det eneste som står på programmet.


– Jeg beveger meg jo og tar noen treningsøkter, men det kommer langt ned på prioriterings- listen. Og jeg gjør det bare hvis det er fint vær og passer seg. 

 


Pique fra Match 699,- Sko 2100,- og bukse 1600,- fra Kleins Byhaven

 

ØNSKER SEG TIL GÅRDS

Én ting har han likevel konkrete drømmer om å gjennomføre. Nemlig litt godt, gammeldags gårdsarbeid.
– I fjor var jeg hos onkelen min på Skogn og gjorde våronna ei uke. Det skal du ikke se bort ifra at kan bli ferien i år også. Det er avkobling på høyt nivå.


Selv om Emil ikke er oppvokst på gård, har han tilbragt mange timer på gården til mor-mor og morfar, som etter hvert ble overtatt av onkelen. Dette har alltid vært et fristed, som fremdeles er like fint å komme tilbake til.


– Når jeg kommer dit går jeg 15 år tilbake i tid,
og blir den 15 år gamle avløseren som var der da. Jeg synes det er givende og trivelig arbeid med onkel og familien der. Selv om du får dritt- oppgavene slengt etter deg, legger han til. 


– Det hjelper ikke å være verdensmester da, altså. Det er litt deilig det også; å være seg selv og ikke få noe spesialbehandling. For det får vi jo ofte. Men hvis du skal få middag på gården, så er det bare å gjøre det du får beskjed om, ler han.


TRIVSEL I TRAKTOR

Mye har skjedd i livet til Emil siden han var 15 år og avløser. Likevel er det noen ting som aldri forandrer seg, blant annet den enorme gleden av å kjøre traktor.


– Da jeg var liten og besøkte mormor og morfar, gikk jeg bare ut og satte meg i traktoren. Jeg kunne sitte der i timevis, uten at den gikk. Jeg har sittet på mye med morfar, dunket hodet i vinduet, og bare elsket det, mimrer han.


– Det gjør jeg fortsatt. Jeg kan godt sitte tolv timer i traktor, med litt smågodt, kaffe og musikk. Det er topp det, sier han med et glis.

 

VEIEN TIL OL

Det ligger altså an for mer dessert enn trening i tiden som kommer. Men Emil har ikke lagt skiene på hylla for all fremtid. I 2022 venter OL i Beijing, som er neste mål for skiesset. Han orker bare ikke å tenke på det helt ennå. 


– Akkurat nå føles det helt uvirkelig at jeg skal gå på med et nytt år. Det er det siste jeg har lyst til, ler han litt utmattet. 


– Per nå virker det langt frem til OL. Å trene én time nå føles som fem timer. Så jeg tror nok jeg trenger denne perioden. Jeg skal bruke den godt, og så håper jeg at jeg ikke mister gnisten helt. Men jeg tror nok at etter et par måneder, så kommer treningsiveren tilbake. Og når jeg begynner igjen da, så begynner jeg for fullt.

 

 

Tekst: KNUT GUTTORM JERMSTAD/BERRE
Foto: LASSE BERRE/BERRE
AD: CARINA WOLD/BERRE
Styling: HILDE SVELI