Sykehusklovnene - verdens viktigste jobb

Når livet må settes på vent på grunn av en alvorlig diagnose, kan den beste medisinen være litt lek og latter.

Det er tilsynelatende en helt vanlig dag utenfor Barneklinikken på St.Olavs hospital. Busser stopper, slipper av og på passasjerer, og fortsetter videre. Taxisjåfører geleider krokbøyde pasien-ter frem til bildøren. En jevn strøm av munn-binddekte mødre og fedre, leier vinterkledde barn mot Securitasvakten ved hovedinngangen. Ingen slipper forbi ham uten en timeavtale.


På innsiden, bak sykehusets glassdekte fasade, står tiden for mange stille. Livet er satt på vent. Jeg har vært der selv, med min 1 år gamle sønn. På Barn 4 (barnekreftavdelingen). Jeg har stått ved vinduet i fjerde etasje og sett på lekeplassen, menneskene og livet som spin-ner videre der ute. Sett medisinske prosedyrer ingen foreldre vil oppleve. Sett legeteam stå rundt sykehussengen og riste på hodet. Men jeg har også sett en hel avdeling lyse opp når syke- husklovnene titter rundt hjørnet. Sett små, tapre kropper strekke hals og klappe i hendene. Sett travle sykepleiere legge utstyret til side. Og sett foreldre senke skuldrene og la noen andre ta ansvaret for stemningen de neste minuttene.


PUSTEROM I SYKEHUSHVERDAGEN

– Barna vet ikke at vi skal komme, og det er et viktig poeng. Vi skal være en slags positiv overraskelse, forteller Siri Schnell Juvik.
Hun har akkurat kledd av seg klovneklærne og rollen som sykehusklovnen «Ræppe Tæppe Tipp Topp». Dagens økt er over, men de rød-malte klovnekinnene hennes kan fremdeles skimtes over kafébordet.


– Hvis et barn har slått seg vrang, i forbindelse med en medisinsk prosedyre for eksempel, så kan vi komme inn og forandre hele stemningen i rommet. Det kunne vi ikke gjort på samme måte om de hadde vært forberedt på at vi skulle komme.


– Noen barn kan i utgangspunktet tenke at klovner er litt skumle, skyter klovnemakker og mentor Elizabeth Piro Volan inn. Nå uten rød nese, rød alpelue og klovnekarakteren «Zapp» på.


– Men selv om vi kommer som en overraskelse, så er vi gode på å tune oss inn på barnet og stemningen i rommet. Barn er barn – de er sinte, glade, triste – og vi tar imot de følelsene som kommer. Og så spiller vi videre på det. Vi presser oss ikke på med positivitet hvis det ikke er det rommet byr på denne dagen.


– Dessuten er det lov å si nei til oss. Det er viktig, understreker Siri.


– Det foregår jo mye på et sykehus som et barn ikke har kontroll over. Men det vi tilbyr er noe barnet faktisk kan si nei til. Og det kan være et helt strålende utgangspunkt for et møte det; å kaste oss ut, ler Siri.

 


ANNEN FORM FOR KLOVNING

I Norge finnes det rundt 50 forskjellige syke-husklovner, fordelt på 17 regionale og nasjonale sykehus. I Trøndelag er de til sammen åtte syke-husklover, som deler tiden sin mellom Levanger og St.Olavs. Alle må livnære seg som profes-jonelle scenekunstnere. I tillegg må de gjennom en toårig spesialisering, med både praktisk og teoretisk opplæring i sykehusklovning.


– Vi representerer en annen form for klovning enn det barn vanligvis har møtt før, på andre arenaer. Alt vi gjør er ren improvisasjon og det er barnet som er premisset i alle møter. Så vi tar utgangspunkt i hvert enkelt barn og hvert enkelt møte. Målet er å få til en lek og et samspill der barnet er helten. Det er barnet som skal få kjenne på mestringsfølelse og applaus. Ikke vi, forklarer Elizabeth.


Ræppe Tæppe, for eksempel. Det kan det være artig for barna å se; at vi har lov til det. Dette var i møte med et barna som vi fort merka syntes det var artig. Så da ga vi barnet noe å se på, noe å reagere på, noe helt annet enn det som foregår i det vanlige sykehuselivet. Andre ganger kan vi synge sanger eller ta utgangspunkt i en leke de har med seg. Hva vi gjør avhenger av alderen til barnet.


VEIEN INN I YRKET

Elizabeth «Zapp» Volan har vært sykehusklovn på St. Olavs siden 2012. Siri «Ræppe Tæppe» Juvik er under opplæring og er ferdig utdannet først til høsten. Men de kjenner hverandre godt fra før, etter mange år i scenekunstmiljøet i Trondheim, og fra skuespillerlinja ved Nord Universitet [tidligere kjent som Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT), red.anm.]


– Vi gikk faktisk i samme klasse på HiNT, smiler Elizabeth mot Siri. Og der hadde vi en klovneperiode; en slags introduksjon til faget. Jeg merket fort at dette var noe helt annerledes, en annen måte å jobbe på. Det ga meg en frihet det var deilig å kjenne på, så allerede der fikk jeg en nysgjerrighet for faget.


– Klovn på HiNT var et mareritt for meg, jeg hata det, ler Siri. Jeg synes det var sååå fælt, jeg følte ikke at jeg mestret det i det hele tatt.

 

Ræppe Tæppe: Siri Schnell Juvik


Noen år senere, rundt 2010, flyttet Tove Karoliussen til Trøndelag. Karoliussen er en av de to gründerne bak den landsdekkende organisasjonen Sykehusklovnene [sammen med Siv Øvsthus, red.anm.] og primus motor for prosjektet på St.Olavs.


– Jeg hørte at hun trengte skuespillere, så jeg tok kontakt, forteller Elizabeth.


– Etter hvert fikk jeg lov til å bli med inn på sykehuset og observere dem litt. Jeg visste lite om hva jobben innebar, men da jeg fikk se sykehusklovnene i aksjon… da kjente jeg det i hjertet. Det her har jeg skikkelig lyst til! Jeg fortsatte å følge Tove og andre erfarne klovner i rundt et år, og fikk lære og lene meg på dem hele veien. Jeg var ganske skjelven i begynnelsen, men gradvis slapp jeg meg mer og mer løs.


Var «sykehusscenen» skumlere enn en vanlig scene?
– Helt klart, ja. Man kommer så mye nærere livet, så mye nærere folk. I starten var jeg veldig redd for å gjøre feil, men så lærer man etter hvert at feil kan være kjempebra det. Klovner gjør jo masse feil, men de gjør det med hjertet og med kjærlighet. Man må bare tørre å stå i de ulike situasjonene, og lete etter lek og glede hele veien, så går det stort sett bra.


KJEMPESKUMMELT

De siste ti årene har opplæringen i sykehus- klovning blitt stadig mer formalisert og profes-jonalisert. I dag må alle som vil bli sykehusklovn gjennom en toårig utdannelse, med praktisk, teoretisk, etisk og helsefaglig opplæring.


– Jeg har flere venner og kollegaer som har vært sykehusklovner i mange år. Men det er først de siste par årene jeg selv har hatt rom og ordentlig lyst til å prøve. Det føles som min sjanse til å gjøre noe skikkelig bra med utdannelsen min. Samtidig syntes jeg det hørtes sååå skummelt ut, forteller Siri mens hun sperrer opp øynene.


– Men det er et skikkelig bra og proft utdanningsopplegg, fortsetter hun.
– Først måtte jeg på audition, deretter på et lengre intervju. Men jeg kom inn. Opplæringen har vært superbra, så da jeg skulle prøve meg på St. Olavs første gang, var jeg ikke så redd lenger. Det var godt å kjenne på. Det har vært en fin reise.


Dere møter mange skjebner i løpet av en dag. Hvordan preger det dere?


– Det er klart det er mye som er tøft, spesielt når et barn er skikkelig dårlig. Mange av dem har vi blitt kjent med over tid, også. Så det hender vi må trekke oss tilbake og ta en pause. Ta en debrief. Det er viktig at vi snakker godt sammen, oss klovner imellom. Kommunikasjonen og samspillet vårt er jo utgangspunktet for alt vi gjør. Vi kan også snakke med helsepersonell, hvis vi ønsker det. Og det har vi benyttet oss av. Det er veldig verdifullt å høre hva de tenker om ulike situasjoner, hvordan de håndterer det. For det er mye ved denne jobben man aldri kan forberede seg helt på. Det er noen aspekter man aldri blir ordentlig vant til heller. Men man finner måter å håndtere det på.


– Vi jobber alltid to og to sammen, og det er det en grunn til, utfyller Siri.


– Dessuten har vi bare anledning til å ta tre vakter i uken.
Vi snakker en del om bærekraft under utdannelsen. For når man først investerer i å bli sykehusklovn, så er det noe man skal ha lyst og overskudd til å kunne stå i lenge. Det er viktig å ta vare på seg sjøl, og å ta følelsene som kommer på alvor. Jeg har for eksempel et hemmelig kodeord som jeg kan si når som helst: «POTETMOS». Det betyr at nå må vi avrunde og trekke oss litt tilbake. Jeg trenger en pause.


VERDENS VIKTIGSTE JOBB

Internasjonal forskning tyder på at Sykehusklovnenes motto – «Verdens beste reseptfrie medisin» – er mer enn bare et slagord. Sykehusklovnene bidrar til at medisinske behandlinger løses bedre og raskere. Klovnenes tilstedeværelse reduserer også behovet for beroligende midler og bruk av tvang. Latter og glede reduserer smerte, styrker immun- forsvaret og gir mindre stress. Dessuten kan jeg selv – som mamma og nærmeste pårørende til en livstruende syk liten gutt – skrive under på at sykehusklovnene bidrar til mer livsglede og håp i en ellers svært vanskelig sykehushverdag.


– Jeg synes det er kjempestort å få lov til å bety noe for barn i en sårbar situasjon. Jeg har jo egentlig lyst til å redde verden hver dag, og mange ganger skulle jeg ønske at jeg var lege slik at jeg kunne reise rundt å være lege uten grenser. Men nå får jeg lov til å være sykehusklovn! Det føles veldig bra. Og det er så håndfast. Man ser at man gjør en forskjell når man er på jobb. Og det er jeg utrolig takknemlig for at jeg får være med på, smiler Siri.


– Samtidig får vi masse igjen i jobben også. Å få ta del i barnets glede, den gleden som ikke har noen hemninger. Å ta del i og kjenne på den, er helt magisk.


– Vi kan jo ikke kurere noen fra sykdommene de har, men vi kan være med og bidra til at dagen blir litte grann lettere for dem. Vi gir dem disse små avbrekkene, gir dem noe annet å tenke på. Det er utrolig meningsfullt – å bruke det vi er utdannet til, til noe så stort. Å se at man gjør en forskjell. Det er et stort privilegium og utrolig meningsfullt, smiler Elizabeth.

 

Zapp: Elizabeth Piro Volan


– Noe av det fineste jeg vet, er når vi lukker døren, går fra et rom, og hører at det fremdeles er latter i rommet mens vi fortsetter nedover gangen, avslutter Siri.


EKSTRA KREVENDE

Hvert år har Sykehusklovnene over 30.000 møter med barn som er innlagt på norske syke-hus. Koronapandemien har gjort situasjonen for barna ekstra utfordrende, med strenge besøksrestriksjoner og nesten tomme korridorer. Etter den første nedstengningen i mars 2020 omstilte sykehusklovnene arbeidet sitt, og de kunne raskt møte barna digitalt – noe de har fortsatt med og videreutviklet gjennom hele pandemiperioden. Men på St.Olavs tok det heldigvis kun noen få uker før sykehus- klovnene fysisk var på plass igjen på sykehuset. På trygg avstand, men fremdeles fulle av rare fakter, lek og glede.


Teksten er skrevet av Nina Vennevold – tekstforfatter i BERRE Kommunikasjonsbyrå og mamma til Bjørn (05.03.17–25.11.18).

 

Ønsker du å bidra?

Sykehusklovnene får ingen offentlig støtte, og er avhengig av giverglede og økonomiske bidrag fra privatpersoner, organisasjoner og bedrifter. Gå inn på sykehusklovnene.no/bidra og sjekk de ulike måtene du kan bidra på.

 

Tekst: NINA VENNEVOLD/BERRE
Foto: MARKUS NYMO FOSS/BERRE