Muse med stor N

Natalie Bjerke Roland har inspirert på både skjerm og scene. Sin egen historie er hun fortsatt opptatt med å skrive; en ydmyk fortelling om skiftende ambisjoner - og ønsket om å bli forstått.

 

Tekst KNUT GUTTORM JERMSTAD/BERRE   Foto LASSE BERRE/BERRE
AD CARINA WOLD/BERRE   Styling HILDE SVELI 

 

Det er en tidlig vårdag i mars. Gradestokken viser ti grader, og solen skinner på en tørr og gruslagt asfalt. LØV er på vei til Cafe Ni Muser, hvor påskeliljer har fått sin vante plass ved den store, røde inngangsdøren. Her skal vi møte vårens forsidepike - en aldri så liten muse i seg selv.

«Bussen er syv minutter forsinket! Beklager!» står det i en SMS som tikker inn på telefonen til LØVs utsendte. En kaffe latte rekker å komme på bordet ved vinduet, før Natalie runder hjørnet som en varm vårbris - og beklager seg på nytt. 

- Sånn er det å bo på Ringve, ler hun og slår seg ned med en chai latte.

 

Kjole Selected kr. 899,95


Å FØDE EN FORESTILLING

Denne våren har Natalie stått på scenen ved Trøndelag Teater i «Mio, min Mio» og «Amadeus». Sistnevnte har akkurat hatt premiere når LØV møter Natalie, som sukker lettet når  hun oppsummerer de siste dagene.
- Jeg er veldig glad for at premieren er overstått. Man glemmer litt fra gang til gang hvor altoppslukende det er i innspurten. De siste ukene har jeg nesten ikke vært hjemme, men det ser aldri så jævlig ut hjemme hos meg som før en premiere. Panteflasker over alt, glass og metall, papp og papir, klær... Det bare flyter over, sier hun ærlig med en latter, og gestikulerer for å beskrive kaoset som nok eksisterer i hodet hennes.
- Men jeg er ganske glad for at jeg glemmer det. Det er litt som å få barn, tror jeg. Du glemmer hvor vondt det er å føde mellom hver gang, så du faktisk får lyst på en ny, ler hun og tar en slurk av teen hun beskriver som en dessert.


KARRIEREN SOM SKJØT FART

I en alder av 25 år har Natalie rukket å utrette mye. I 2018 gikk hun rett fra Musikkteaterhøyskolen til «Nøtteknekkeren» på Trøndelag Teater. Siden da har det gått slag i slag med forestillinger og TV-oppdrag, i publikums-suksesser som «Rådebank» på NRK og «Nissene i bingen» på TVNorge. Det har gitt mersmak.
- Jeg synes det er veldig gøy å jobbe med film og TV. Selv om jeg husker at jeg satt på opptak til «Nissene i bingen» og tenkte «hva gjør jeg her? Jeg er jo ikke like morsom som de andre». Men jeg tror man lærer veldig mye av å jobbe i ulike format og med ulike sjangre. Det er gøy å gjøre musikal, gøy å gjøre kortfilm, og det er gøy å lese inn lydbok – som jeg også plutselig har gjort.

Men nå er det altså rocke-forestillingen «Amadeus» som står i fokus. Her spiller hun rollen som Constanze, kona til den genierklærte Mozar og Natalie beskriver rollen som sin mest utfordrende hittil.

– Først og fremst ble jeg så glad for å få den rollen. At du får den tilliten fra teatersjef og regissør, som sier at «dette tror vi at du mestrer». Det har vært gøy. Stykket er lagt til et tenkt 70-tall, og i den konteksten er det spennende å utforske hva den seksuelle frigjøringen har å si for henne og relasjonen hun har til sin mann. Det hele foregår i et progrock-landskap som byr på mye lek, ekstravaganse og vulgaritet, som er veldig befriende å holde på med, forteller hun engasjert.

 

DEN MÅ TIDLIG KRØKES

Kjærligheten til teateret var et frø som ble sådd tidlig. I dag har den fått både dype røtter og frodige greiner, og Natalie husker godt da hennes indre skuespiller, og diva, våknet i møte med scenerommet.

– Mamma har en historie om at vi så balletten «Nøtteknekkeren» da jeg var 4 år. Etter det insisterte jeg på at alle skulle kalle meg Klara (en av stykkets hovedpersoner, red.anm.), sier hun lavt, og venter litt før hun begynner å le.

- Det er veldig flaut. Men det skjedde noe da. Det var hele pakka av musikk, kostymer, dans og drama. Og at det var så mange som så på. Da fikk jeg det for meg at jeg skulle lage forestilling og vise det til familien, så jeg tok full regi og kommanderte både fetterne mine og søsteren min til å være med. Etter det ballet det på seg med barneteater, teaterlek, impro og dans, jeg tok sangtimer og begynte i kor. Plutselig sa jeg til vennene mine at jeg ikke kunne komme i bursdagen deres, fordi jeg skulle spille forestilling. Ofte var det ute i hagen, supplerer hun, og bryter ut i en rungende latter som ovedøver det klirrende bestikket på nabobordet.

- Jeg får veldig mange stikk til hvordan jeg var som barn. For hun var myttji, ler hun. 

 

Kjole 3000,- BAG Sandaler 1199,- Falkanger

 

KAMPEN FOR Å BLI FORSÅTT

Skuespilleren vokste opp i Porsgrunn sammen med mamma og lillesøster. En sammensveiset trio, og livets trygge base. Men med en afroamerikansk far, som bodde i USA gjennom store deler av Natalies oppvekst, har hun ofte kjent på fraværet av forelder nummer to. En likevel så tilstede arv, som fortsatt påvirker måten hun blir møtt og forstått.

- Jeg husker tilbake til 2020, da vi skulle vi sette opp «Havfruen» på teateret. Det ble utsatt på grunn av korona, så vi endte med å lage et underveis-prosjekt i stedet. Alle tok med seg noen hendelser fra sommerferien som hadde beveget oss emosjonelt. Jeg tok med en samtale jeg hadde hatt med min bestemor, som jeg nettopp hadde snakket med om drapet på George Floyd og Black Lives Matter-bevegelsen. Bestemoren min er norsk og hvit, og selv om vi snakket mye om det, greide vi ikke å møtes helt.

Natalie beskriver samtalen med bestemor som et møte mellom to for- skjellige virkelighetsoppfatninger. En grunnleggende motsetning hun møtte også på teateret.

– Jeg var den eneste melaninrike i ensemblet, og jeg hadde helt andre opplevelser og erfaringer enn de andre. Jeg tror det var sunt å snakke om det, selv om jeg husker det var vondt, fordi man ikke blir helt forstått.

Natalie tar en pause, og ser ut gjennom vinduet. Solen kaster varme stråler inn i rommet, og lyser opp støvkornene som danser gjennom luften.

– Men oppdagelsen jeg gjorde da, er at man kan egentlig aldri bli helt forstått. Man kan prøve så godt man kan å møte et menneske på empatisk vis. Men til et visst punkt må jeg akseptere at heller ikke mamma, som er hvit og norsk, ikke vet hva det vil si å gå med løst hår for første gang i sitt liv. Løst, krøllete og naturlig hår. For hun har ikke vært den eneste som har en annen type hår enn alle de andre.

 

DEN SYMBOLTUNGE KRØLLEN

Bildet av en barndom hvor krøller ble lagt merke til, er et minne hun fortsatt bærer med seg. Og hun er ikke i tvil om at historien gjentar seg, også i dagens Norge.

– Nylig så jeg den NRK-dokumentaren som heter «Krøll». Det er en serie som handler om forholdet man har til sitt eget krøllete hår, men også om identitet. Jeg ble så rørt, sier hun med en liten latter.

– Jeg trodde ikke jeg skulle bli det. Jeg begynte jo på den reisen for lenge siden, men i serien var det en yngre jente som var hos frisøren for første gang, og fikk ordna håret sitt til krøller. Definerte, spretne krøller. Du ser at hun ikke er helt fornøyd, men så er hun litt fornøyd også. Det bare samsvarer ikke med hennes eget syn på seg selv og hvem hun vil være. Hun vil ha det rette håret. Og jeg kan kjenne meg så igjen i det, og hvem jeg pleide å være. Det var så rørende.  For jeg også husker så godt den første gangen jeg klipte håret og fikk utnyttet potensialet i krøllene mine hos en frisør. Det første jeg gjorde etterpå var å sette det opp i strikk. Gjemme det bort. Som for å si at «ja, jeg har krøller, men det skulle du ikke tro». 

 

 Bluse 799,95 Selected

 

FRISØRSTOLENS FELLESSKAP

I dag er det ikke mye som minner om bortgjemte krøller, der de danser rundt det blidspente ansiktet. Likevel opplever hun fortsatt at mange frisører legger bort saksa når de ser noe annet enn tynt, nordisk hår.

– Jeg har vært innom så mange frisørsalonger i Trondheim, pekt på håret mitt og spurt om de klipper. De sier nei alle sammen, ler hun, og legger til at hun faktisk kan si det med et smil i dag.

– Nå har jeg funnet folk i Oslo som jeg drar til for å ordne håret. Det er et nydelig fellesskap å sitte i den frisørstolen. Det er som en sånn «barber shop-talk». Det er veldig deilig, man føler seg liksom litt hjemme. Og jeg synes det er synd at jeg ikke kan gjøre det i Trondheim. Det var så kjipt hver gang jeg dro til frisøren hjemme i Porsgrunn eller Skien, og de måtte rette ut håret mitt for å kunne klippe det… Hun avbryter seg selv med en latter, og ler seg gjennom resten av historien.

-Jeg husker en gang jeg skulle vasket håret etter å ha vært hos frisøren, og det ble krøllete igjen da det tørket. Det hadde liksom tre etasjer fordi de hadde gradert håret mitt, forteller hun, og etterligner de store øynene og den skjelvende munnen til jenta som så seg selv i speilet.

– Det var helt krise. Jeg har grått så mye av det der, tatt antipermanent og alt mulig. Det har vært en reise, oppsummerer hun.

 

DET STORE OPPGJØRET

Fraværet av pappa har kanskje også gjort reisen litt ekstra ensom. En relasjon hun beskriver som tidvis turbulent, og som nådde en dramatisk spenningstopp noen år tilbake.

– Vi hadde rett og slett et oppgjør hvor alt kom på én gang. Jeg savnet veldig at han var tilstede i hverdagen og livet mitt, det er ikke helt det  samme å ringes på FaceTime. Men jeg skjønte også i dette oppgjøret at han hadde sine grunner til å flytte tilbake til hjemlandet. Jeg hadde jo tenkt at Norge var mitt hjem, og derfor også hans. Det var mye. Det var  hele spekteret, men det var også fint at vi hadde det. For vi har hatt så få  sånne samtaler. Mamma har jo alltid vært der når vi har smelt med dørene, grått over hår og kjærlighet og alt som er. Men når man ikke sees så ofte, og plutselig skal være familie i to uker fordi det er vinterferie, så har man ikke snakket om så mange ting.

Denne kraftsalven av en samtale ble en grundig vårrengjøring av far- datter-forholdet. I dag blomstrer relasjonen med fornyet kraft, hvor far og to halvsøsken har flyttet tilbake til Norge. Og når fremtiden diskuteres, er det få som slår pappa i en real peptalk.

– Han sier alltid at «you just gotta work on your craft, stay focused, stay hungry». Selv om jeg fniser litt av det, så tenker jeg at det er noe i det. Ikke at man skal ha på seg skylapper og få tunnelsyn, men ha tillit til prosessen. At alt kommer til den som fortsetter å jobbe.

 

Kjole 899,95 Selected, Ørepynt 249,- Match

 

NÅR NYE DØRER ÅPNES

Jobbe har hun også gjort, og det har ikke gått upåaktet hen. Bare i «Amadeus» har Natalie høstet flere gode kritikker, og NRK skriver at Natalies rolle som Constanze høyner hele forestillingen. Men midt oppi strålende anmeldelser, står hun nå i det hun definerer som sitt livs største vendepunkt.

– Jeg har lenge kjent på denne dragningen mot Østlandet, hvor jeg nå har fått et tilbud som jeg har takket ja til. Senest på vei hit fikk jeg en skikkelig spennende e-post om akkurat det. Det gjør at jeg må revurdere mange av planene jeg hadde her i Trondheim, og det gjør noe med meg. For jeg er veldig glad i å planlegge ting, og ofte kan det føles som et nederlag når ting ikke går etter planen. Men det føler jeg ikke på nå, heldigvis.

I skrivende stund er tilbudet fra Østlandet stemplet som hemmelig, og Natalie holder detaljene tett til brystet. En mulighet hun likevel beskriver som nettopp det – helt i tråd med  en nyvunnen filosofi om å flyte med dit bølgen tar deg.

– Akkurat nå kjenner jeg at det er veldig spennende når nye dører åpner seg. Jeg har lyst til å utforske kunstner skapet mitt, men også bare holde det gående. Jeg har liksom ikke en Oscar-nominasjon hengende over meg, som jeg har lyst på. Jeg har ingen konkret drømmer og ambisjoner på den måten. Men når jeg har det fokuset, tror jeg det er litt lettere å leve. Kortene er kastet opp i lufta, så kan man ta imot de som passer.

 

DET NESTE KORTET

Etter to timer med prat og latter, går samtalen mot slutten. Natalie blir sittende igjen ved bordet, og fisker laptop-en ut av vesken. Etter nok et smil og «takk for i dag», faller blikket tilbake på en hemmelig og, etter alt å dømme, livsomveltende e-post.

Hvem vet hvor det neste kortet lander?