Kontrollert kaos

På scenen stråler Sissel Kyrkjebø som tryggheten selv. Men bak et behersket ytre herjer både uro og endorfiner – selve oppskriften på energi for den store stemmen fra Bergen.

 

– Jeg tar gjerne bobler, det er jo litt färskt, sier Sissel Kyrkjebø til kelneren og smiler muntert idet hun setter seg til rette i sofaen på Britannia. Vi har blitt geleidet fra resepsjonen gjennom hotellet, og befinner oss nå i konferanseavdelingen, hvor Sissel valgte seg sittegruppen helt innerst i lokalet.

 

For et par dager siden ankom verdensstjernen Trondheim, kjørende i en bil som hun hadde lesset full med en rekke «merkelige instrumenter» – de samme instrumentene som hun senere måtte innse at hun nok ikke kom til å bruke, rett og slett fordi hun ikke kan spille på dem.

 

– Nei, her må jeg øve litt mer, humrer hun, for å gjengi hva hun tidligere hadde innrømt for seg selv.

 

Intimkonsert i Trondheim

Håpet er at disse instrumentene som hun har fått i gave fra venner og kjente, og som  vanligvis ligger hjemme hos henne, skal komme til sin rett når hun samme uke entrer scenen i Palmehaven. Her møtes hun og makker, trondheimsbaserte Trygve Brøske, til intimkonsert.

 

Sissel, som vanligvis reiser land, strand og verden rundt med stort band og fullt ensemble, befinner seg denne gangen i et noe ukjent terreng. For det er ikke ofte publikum får oppleve henne på så nært og intimt hold. Men selv om formatet er nytt, er konstellasjonen mellom henne og Trygve velkjent. År etter år har de samarbeidet og blitt godt kjent med hverandre:  

 

– Det er jo litt sånn armer og bein, sier hun, og forteller hvordan de spiller på ulike instrumenter i løpet av en kveld.

 

– Man bruker det man kan, på en måte. Og så forsøker jeg å ikke gjøre det jeg ikke kan. Hun ler hjertelig av sin egen kommentar.

 

– Vi er litt forskjellige. Vi bruker de elementene vi har til rådighet for å skape variasjon. Og vi kan forandre låtene sånn, sier hun og knipser med fingrene.

 

– Når du har en større produksjon er det litt verre å få alle med, da må du ha planlagt spontaniteten. Nå kan vi bare ta det på sparket.

 

Planlagt impulsiv

Sissel drar hånden gjennom en misunnelsesverdig fyldig manke.

 

– Er du sånn som person også? Spontan og impulsiv?

 

– Jeg kan godt være spontan og impulsiv, bare jeg får tenkt meg om! Hun bryter ut i latter, før hun formulerer et nytt svar:

 

– Neida, jeg kan godt være litt, eh… Altså... Vi har jo en settliste vi går etter. Men så har jeg alltid, helt nederst, en haug med sanger som jeg tenker: «kanskje den og den og den.» Da vet jeg at han (Trygve, red. anm.) må være klar for at jeg plutselig kan si: «kanskje vi tar den nå!» 

 

I øvingslokalet, der det bare handler om å «øve og leke», prøver hun seg gjerne på et ukjent instrument. Sissel er ikke redd for å kaste seg ut i nye ting, og synes det er gøy å kjenne at «oi, dette har vi ikke gjort før.» Derav en fullpakket bil med instrumenter hun egentlig ikke kan spille på. 

 

Ambisiøst prosjekt

Om drøye tre måneder skal hun igjen ut på veien. I mars går startskuddet for Reflections-turneen, hvor Nidarosdomen er første stopp. Turen går siden til Bergen og Drammen, og videre til utvalgte byer i Sverige og Danmark.

 

Det vil si, dersom smittevernreglene tillater det. Hun medgir at det er en stressfaktor å ikke vite om turneen faktisk kan gjennomføres, men som ved det meste i livet, prøver hun å ta det som det kommer, og se den positive siden med det.

 

– Livet er for kort til noe annet.

 

På nytt drar hun hånden gjennom håret, det tar ikke mange minutter før dette blir en velkjent gest.

 

Reflections-prosjektet startet i fjor, da hun fylte femti. I løpet av ett år ga hun ut én låt hver uke, med tilhørende musikkvideo og talk video

 

– Reflections har blitt omtalt som «et av Norgeshistoriens mest ambisiøse plateprosjekt.» 

Sissel reagerer med en kort og umiddelbar latter.

 

– Opplever du det på samme måte?

 

– Ja, det er i hvert fall ganske ambisiøst, understreker hun. Hun tror ikke at noen har gjort det før: å gi ut én låt i uken i 51 uker, med tilhørende musikk- og snakkevideoer, hvor hun deler sine tanker og, ja, refleksjoner, bak hver utgivelse.

 

Nå utgis alle 51 sangene både på CD og vinyl i en eksklusiv gift box. Det er en Limited Edition, med 5 plater, booklet, bakomfilm og billedkort.

 

Kjærlighetssanger til mannen

– Det begynte jo bare med at jeg ville spille inn 10 lykkelige kjærlighetssanger. Så ballet det bare på seg, og så endte det opp med at hele familien ble engasjert. Min mann kom med låter og forslag, til slutt ble det liksom et familieprosjekt, ler hun. 

 

– Jaha?

 

– Han har bidratt veldig. Det var utrolig godt å ha noen å spille ball med, sier hun og slår hendene sammen og skaper lyden av en ball som slås frem og tilbake. Hun mener at den kreative prosessen hvor ideer kastes over bordet, og hvor man jobber ut resultatet sammen, er det som er gøy.

 

– Jeg har vært utrolig glad for at dette ble et familieprosjekt, for jeg hadde aldri klart det hvis jeg ikke hadde hatt en sånn som han. Det begynte egentlig som et prosjekt som jeg skulle gi til han, men endte som et prosjekt som han har vært en stor del av. Og når det blir et så stort prosjekt, kunne jeg aldri klart det alene. Det er så enkelt.

 

– Det at man kan dele musikk og et prosjekt, selv om man kommer fra to vidt forskjellige ståsteder, er veldig gøy. Det å kunne jobbe sammen i et team, sammen med folk som betyr mye for deg, synes jeg er veldig givende. Og det er deilig å vite at du har oppbacking hjemmefra.

 

Unaturlig å dele 

Sissel gestikulerer og formidler med glød, engasjement og godt humør – så lenge det handler om musikken. Når spørsmålene faretruende sneier hennes private sfære og henne som person, får ansiktet umiddelbart et mer alvorlig drag. Det er som om hun vurderer: Er dette innafor? Vil jeg svare?

 

Valget om å være privat tok hun allerede som barn. Hun husker det så tydelig: Dagen da lille Sissel stod i kiosken, eller var det i en butikk, og betraktet ukebladforsidene. Hun så folk som viste frem hjemmene sine, med hele familien på utstilling. Der og da bestemte hun seg: «Det der skal jeg aldri gjøre.»

 

Hele livet har hun sett på det private som hennes hellige, lille frirom.

– Andre deler gjerne, og det er helt fint. For dem er det helt naturlig. Men det er det ikke for meg.

 

Et skjermet liv

Hun bøyer seg frem og skjenker omsider et glass av boblene hun bestilte, som for øvrig er av den snille sorten: kullsyreholdig vann.

 

– Jeg tror mine døtre er glade for at jeg har hatt den innstillingen. De har fått lov til å ha et så skjermet liv som mulig. Men det mente også deres far at de skulle ha, så vi var to som ville skjerme om privatlivet. Jeg synes det er veldig viktig.

 

Sissel deler kun det som har med jobben å gjøre:

 

– Da er det noe helt annet. Da har det en forankring i yrket mitt.

 

– Har du noen gang følt at du har gått glipp av noe ved ikke ha en «vanlig» jobb?

 

– I og med at jeg ikke har noen ni til fire-jobb, så har jeg jo aldri vært med på en konferanse slik som du ser disse menneskene her. Hun nikker mot forsamlingen som venter på at noen skal låse opp døra til konferanserommet like ved.

 

– Jeg har ikke studert sang, men har gått sporadisk til en sangpedagog. Jeg har vokst opp med learning by doing, mer eller mindre. Det blir til at du er prisgitt folkene du jobber sammen med. Hun føler seg heldig som har kunnet leve av det så lenge, men tror at mange artister kan oppleve det som et ensomt yrke.

 

Kaos er energi

Er du noen ganger usikker på deg selv?

 

– Det er jeg hele tiden. Men det har også litt med det at du alltid må strekke deg.

 

Hun beskriver seg selv som vitebegjærlig, med et konstant ønske og søken etter å utvikle seg selv.

 

– Jeg tror at den dagen du setter deg ned og bare hviler på laurbærene, da er du ferdig. For eksempel, før konserten i morgen: Har vi funnet de riktige sangene, har vi den rette rekkefølgen, må vi arre de om litt? Du blir aldri ferdig med å tenke det. Men når jeg så står der, er det bare å enjoy the moment. Da er det go with the flow.

 

Hun kaller det kreativt kaos.

 

– Så oppe i hodet mitt nå, er det fullt kaos foran konsertene her, fastslår hun, og viser samtidig at hun tilsynelatende har evnen til å fremstå som det roligste mennesket i verden, selv med kaos på innsiden.

 

– Kaos er jo energi, forklarer hun.

 

– Du må ha energi for å kunne gjøre jobben din, for det er en jo drivkraft der. Det er som en katapult. Pffffh, sier hun. Kroppen rister og hendene dirrer, som om om hele dama er i ferd med å blåse seg opp for å skytes ut.

 

– Før jeg går på scenen, er det som en galopphest som står inne i boksen sin og skal ut og løpe – som få komme ut. Med kroppsspråket etterligner hun hesten som er overmoden for å sette av gårde.

 

– Det er masse hestekrefter som skal – whopp – ut. Så gjelder det å bruke de hestekreftene og disponere løpet riktig, sånn at du fortsatt har energi når du kommer i mål. Du skal liksom holde hele løpet ut og vel så det.

 

Fascinert av scenen

Musikken hadde en nærmest magisk tiltrekningskraft på henne da hun vokste opp. Scenen var fascinerende, og som barn satt hun klistret foran tv-skjermen og fulgte begeistret med på musikkfilmene til Wenche Foss og showene til Wenche Myhre.

 

– Hun kunne jo både synge, være morsom og være skuespiller. Jeg syntes hun var helt fantastisk, sier hun om Myhre, og passer på å legge til:

 

– Det er hun jo fremdeles, den dag i dag.

 

Sissel forteller at hun kom inn i en verden av amerikanske musikkfilmer. På søndagene fulgte hun ivrig med på søndagsmatine, som ofte var opera. Noen ganger kunne det være tunge operaer, og siden sendingene var i sort-hvitt, ble det ekstra dystert. I dag er det fortsatt ett bilde som står innprentet i hodet hennes:

 

– Jeg kan ikke så mye om opera, men jeg tror det var Salomon, eller kan det ha vært en Faust? Det var hvertfall en scene hvor de bar inn et hode på et fat. Da orket jeg ikke å se mer, ler hun og rister på hodet.

 

Wagner var heller ikke en favoritt, det var også litt for tungt. Sissel var alltid alene om å se opera, noe hun forklarer med at hun rett og slett var så sulten på alt av scene og musikk:

 

– Shhupp! sier hun og trekker luften inn, for sånn var det. Hun ville ha «alt mulig inn.» Hvorvidt hun hadde en fremtid som sanger, hadde hun ikke reflektert over. Det eneste hun visste, var at hun var avhengig av å ha mennesker rundt seg. En kontorjobb uten kolleger? Nei, det hadde blitt altfor kjedelig!

 

Setter pris på stillhet

Liker du at det skjer ting rundt deg?

 

– Ikke nødvendigvis. Jeg liker godt å ha det stille. Det er ikke ofte at jeg har musikk på hjemme, for da jobber jeg, sier hun og demonstrerer hvordan hun «forsvinner», ved å la hendene skyte ut fra hodet som om de er fly som tar av. Radioen kan for øvrig stå på hele tiden, for med den vet hun ikke hvilke sanger som kommer.

 

– Men stillhet synes jeg er veldig deilig.

 

Slik som stillheten på fjellet. Nylig tilbrakte hun en hel uke i fjellheimen, hvor hun fikk ladet batteriene og fylt opp lagrene med energi.

 

– Helt fantastisk, sier hun. Umiddelbart legger hun til at hun også får energi, et kick, av å jobbe med musikk. Samt det å jobbe sammen med andre musikere – som Trygve.

 

– Man blir bare så glad, man blir løftet opp, sier hun og repeterer:

 

– Det er utrolig deilig.

 

Endorfiner hver dag

Denne deilige lykkefølelsen dukker opp hver gang hun synger. Med andre ord: hver dag. For å holde stemmeprakten ved like, spesielt nå som hun har blitt «godt voksen», må stemmemuskelen trenes. Det gjør hun ved å synge et timinutters program med enkle skalaer.

 

– Etter to minutter har jeg en haug med lykkeendorfiner som hopper og spretter rundt. Hun hopper med hendene, som om fingrene var små lykketroll.

 

– Bare jeg synger, så spretter lykken rundt i hodet. Og da kommer endorfinene, sier hun. Og ler.

 

 

Forsidetekst:

Sissel Kyrkjebø

Julestjerne med godt humør

 

Sitater:

”Bare jeg synger, så spretter lykken rundt i hodet” 

“Jeg liker godt å ha det stille”

“Det er deilig å vite at du har oppbacking hjemmefra”