FOTBALLYKKE PÅ FLATÅSEN

– Jeg skal spille til jeg blir båret av banen, sier fotballspiller Lise Sætherhaug på Flatås Lions.


Tekst: ABC Brand Studio/ Tanja Reine Foto: Amanda Gerhardsen Vollen/BERRE

 
– Fotballtreningen er ukas høydepunkt, forteller Lise Sætherhaug. Hun begynte i Flatås Lions da hun var 17 år, nå er hun 42 og spiller fortsatt. Laget, som består av spillere med ulike funksjonsnedsettelser, ble stiftet i 1996 og kan i år feire 25 år med fotballglede.


– Vi ønsket en fotballaktivitet der alle kunne delta ut fra egne forutsetninger og ferdighetsnivå, sier Helge Gudmundsen. Da Flatåsen Lions ble grunnlagt i 1996, ble Gudmundsen både trener og leder for fotballaget. De begynte med sju spillere, i dag er de nærmere 40.


– Fotball er en unik arena for inkludering og vennskap. Jeg har erfart hvor viktig det er at alle blir sett og verdsatt. Det har vært en ledesnor i de årene jeg har jobbet i Flatås Lions, forteller Gudmundsen. Han er fortsatt en av tre trenere på laget, som består av spillere fra 15 til 50+ år. På trening er spillerne delt inn i tre grupper, slik at de kan trene på ulike ferdighetsnivåer.


– I løpet av årene i klubben har jeg sett hvor verdifullt det er at den enkelte får lov til å utvikle seg ut ifra egne forutsetninger. Spillerne på Flatås Lions er så ulike, både når det gjelder diagnoser og som mennesker, og det er viktig at hver eneste av dem får oppleve mestringsglede, forteller han.

 



UNIKT LAGMILJØ
Når spillerne snakker om laget er god stemning og åpent miljø ord som går igjen. Vennskapene er mange og dype og lagånden er sterk.


– Vi har også en foreldregruppe som er helt unik, de heier på andres barn, støtter alle og gleder seg over mestring og utvikling. Da blir det godt samhold, forteller Gudmundsen, som ikke sjelden blir invitert hjem på middag til noen av spillerne før trening.


Når laget møtes på trening hver mandag øves det på teknikk, basisferdigheter og skudd, med et stort fokus på prestasjonsglede og mestring. For på Flatås Lions er det ikke om å gjøre å være best.
– Klarer de ikke å score mål, får de prøve til de klarer det. Jeg ønsker å gjøre dem til verdensmestre i eget liv, sier Gudmundsen, som innrømmer at han måtte gjennom en læringsprosess da han begynte som trener for laget.


– I begynnelsen så jeg bare diagnosene og hadde egentlig ikke peiling, men etter litt tid forstod jeg at det handler om å se mennesket foran diagnosen. Vi har så lett for å møte folk med fordommer, uten kunnskap. For meg er de fotballspillere, diagnosene tenker jeg ikke over lenger, sier Gudmundsen, som i 2016 fikk kongens fortjenestemedalje for sin innsats og engasjement for laget.


– Tiden i Flatås Lions har forandret meg som menneske, nå ser jeg livet gjennom andre briller, sier han, og vil samtidig hylle lagleder Johan Kleveland, som tok over stafettpinnen da Gudmundsen trappet ned.


– Han holder laget sammen og gjør en kjempeinnsats. Det har vært et spesielt år, men Johan har sørget for at laget har fulgt alle forskrifter og møter oss med antibac og munnbind på hver eneste trening, sier Gudmundsen. 


HØNEMOR
– Jeg stortrives på laget. Flatås Lions er et godt å være og vi er en veldig sammensveisa gjeng, forteller Lise Sætherhaug.


Ifølge henne selv er hun en råtass på banen, med god skuddfot og tøffe taklinger, men som en av de mest erfarne på laget har hun også rykte på seg for å være lagets hønemor.
– Jeg er flink til å ta meg av de andre på laget, og i fjor fikk jeg Fair Play-prisen, forteller Lise, som også sitter i styringsgruppa i Flatås Lions.
– Hvis noen er lei seg, er det mitt ansvar å fortelle det videre til lederne, så de andre spillerne kommer ofte til meg hvis det er noe, sier hun.
I tillegg til trening hver mandag har laget også flere aktiviteter i løpet av året, og da Lise fylte førti år ble hele fotballaget invitert på fest.


– Vi har det alltid veldig gøy sammen. Trenerne er så flinke, de skjønner oss, sier Lise Sætherhaug, som ikke ser for seg å avslutte fotballkarrieren på en god stund enda.


– Det er det viktigste jeg gjør i hverdagen, så jeg skal spille til jeg blir båret av banen. Det finnes ikke så mange tilrettelagte idrettsaktiviteter, og de som ikke kjenner til dem, blir ofte sittende hjemme i boligene sine. På Flatås Lions er alle velkomne, uansett hvilken diagnose du har. Og det viktigste er ikke hvor mange mål vi scorer, men at vi har det gøy på banen, sier Lise.

 

Lises kjæreste spiller også på laget. – Vi har vært sammen i 12 år. Han erter meg med å si at jeg ikke klarer å score mål på ham, sier Lise.



ELDST PÅ LAGET
– Trenerne kaller meg for fotballfilosof, for jeg kan så mye om fotball. Jeg har jo mye erfaring etter så mange år, sier Lars Jørgensen. Han begynte å spille på Flatås Lions i 2009. I dag er han 50 år og sammen med Lise Sætherhaug er han en av veteranene på banen.
– Jeg kjenner at helsa har begynt å skrante, det er tyngre å løpe etter ballen, så det er nok på tide å la de unge og spreke få slippe til snart, sier Lars. Planen hans er å bli en del av trenerteamet når formen blir dårligere, for å forlate klubben vil han ikke.


– Det er så artig å spille på Flatås Lions. Samholdet er fantastisk, og det er gøy på trening. Vi har også vennegrupper på laget, som vi gjør hyggelige ting med utenom trening, som å bowle eller spise pizza sammen, forteller Lars. Han husker at han både var engstelig og redd da han var helt fersk på laget, men det tok ikke lang tid før han fikk gode venner.
– Det fikk jeg første dagen, det. Det viktigste er å spille og ha det gøy, men det er klart, jeg går jo på banen for å vinne også, sier han.

ET VIKTIG TILBUD
– Vi har både unge og eldre på laget, og vi vil gjerne ha dem med så lenge som mulig slik at de har et sted der de kan møte venner og være i aktivitet, sier Terje Johansen. Han er sportslig leder og trener for Flatås Lions og har selv en sønn som spiller på laget. Johansen forteller at for flere av spillerne er fotballtreningen det eneste aktivitetstilbudet de har.
– Det sosiale teller vel så mye som fotballen. Det er viktig å ikke bli sittende hjemme for seg selv, sier Johansen. Han beskriver at spillerne har en ekstrem idrettsglede på banen, med mye følelser.


– Det handler først og fremst om å ha det gøy sammen, men det er en gjeng som snakker rett fra levra, så vi får høre det hvis noe er galt. Det er veldig høy trivsel blant spillerne, og de fleste spiller helt til kroppen ikke klarer mer, sier Johansen, som mener han har vokst som person etter at han begynte som trener for laget.


– Det har åpnet øynene mine og hjulpet meg til å sette enkelte ting i et annet perspektiv. Treningene er et fint avbrudd i hverdagen sammen med en suveren gjeng, smiler han.