Trine Haltvik for LØV -et blad fra Byhaven Foto:Lasse Berre / BERRE

Trine Haltvik debuterte på kvinnelandslaget i 1984. Hun har spilt 240 A-landskamper, scoret hele 832 landslagsmål og har med landslaget vunnet både VM- og EM-gull, i tillegg til sølv i OL. Trine har fem seriemesterskap og tre NM-titler med Byåsen.

Trinefaktor på dansegulvet

Trine Haltvik har spilt en hovedrolle i det norske håndballeventyret. I høst ser vi legenden på bortebane. Som deltager i «Skal Vi Danse», har hun for første gang i sitt liv byttet ut joggeskoene med stiletthæler.

TEKST: Elin Kvandal / ABC Partnerstudio

FOTO: Lasse Berre / BERRE

OPPKLEDER: Hilde Sveli


21. oktober 2019

Håndballens kommende danseløvinne er underveis i taxi. Vi får beskjeden: Elvis has left the building. En vaskeekte håndballegende skal snart ankomme kveldens intervjulokaler. Vi venter. Med ett står Trine Haltvik midt på gulvet og stråler i en gul sommerkjole. Rundt henne i en halvsirkel står stylisten, fotografen, journalisten og eierne av location for intervjuet: en eldre, hvitmalt trevilla i åssiden på Nordstrand, med panoramautsikt ut over Oslofjorden. Omgivelsene ligger badet i varm sensommersol og solstrålene treffer håndballstjerna som en spotlight på stuegulvet.

– Det blir litt sånn “cha-cha-cha” i undervisningen nå, spøker Trine og tar noen lette dansetrinn bortover gulvplankene.

Marerittene om natten

Trine kommer rett fra dansetrening med proffdanser Glenn Jørgen Sandaker. Lørdag 31. august entret Trine scenen som deltager i den 15. sesongen av «Skal Vi Danse» på TV2. Nå smådanser hun over tregulvet og deler impulsivt små anekdoter fra den godt over middels hektiske hverdagen. Om hvordan hun flyr som en strikkball mellom lærerjobb i Skien, trenergjerning i Larvik, mammaplikter og beinhard dansetrening i både Porsgrunn og Oslo. Om en hverdag der dans og håndball så smått har begynt å gli over i hverandre. Når hun underviser de unge håndballhåpene ved Toppidrettshøgskolen i Porsgrunn, kan dansetrinnene plutselig komme svevende fra ingensteds og blande seg i fotarbeidet. Det hele føles ganske “casual” og festlig. Men om natten kommer marerittene.

– Jeg gruer meg noe grusomt og drømmer om at jeg snubler, at jeg ikke husker dansen. Ja, jeg har rett og slett mareritt, innrømmer Trine.

Første gang på høye heler

Trine Haltvik debuterte på kvinnelandslaget i 1984. Hun har spilt 240 A-landskamper, scoret hele 832 landslagsmål og har med landslaget vunnet både VM- og EM-gull, i tillegg til sølv i OL. Trine har fem seriemesterskap og tre NM-titler med Byåsen. Den imponerende merittlisten ble i 1998 kronet med æresprisen “ Verdens beste håndballspiller” av Det Internasjonale Håndballforbundet (IHF).

Du har blitt spurt om å delta på Skal vi danse i flere år. Hvorfor takket du nei så mange ganger?

– Æ kann jo itj å dains, sier Trine på sitt klingende trondhjemske, akkompagnert av en rå latter.

– Og så synes jeg ikke det er noe gøy å gå med høyhælte sko. Jeg har så store bein og jeg har komplekser for beina mine. Men nå tenkte jeg at jeg er blitt så gammel at det er greit om jeg dummer meg ut, humrer hun.

Trine bøyer seg fremover og peker nedover mot de sandalkledte føttene. Det livlige mørke håret som omkranser ansiktet, står i kledelig kontrast til et klart isblått blikk. Hun rufser til håret med begge hender og ser opp. Det nærmeste Trine Haltvik noen sinne har kommet å gå i høyhælte sko, er kilehæl.

Hva er forskjellen på å prestere i joggesko og dansesko?

– Ja, det er jo som natt og dag! Jeg har aldri gått i høyhælte sko før, verken til fest eller hverdags. Jeg har gått med kilehæl, men aldri med sånne stiletthæler. Jeg er livredd for å snuble!

Det fryktede stegskuddets mor

Da kvinnelandslaget i håndball slo igjennom på norske TV-skjermer, oppstod begrepet “håndballjentene”.

Hvilket øyeblikk husker du best fra alle disse årene?

– Det er vanskelig å si, det er så mange slike øyeblikk. Men kanskje det første VM-et da vi først slo igjennom i 1986. Det var liksom da moroa begynte. Det var første gang en lagidrett fra Norge kunne hamle opp med Østblokk-land. Vi ble plutselig sånn veldig kjendiser over natta. Det var stort og det var gøy. Kjempegøy! forteller Trine.

VM-bronsen fra slaget i Nederland i 1986 ble starten på et idrettseventyr av dimensjoner. Kom det som et brakgjennombrudd?

– Ja, det gjorde det. Vi hadde jo jobbet hardt, men det var veldig stort av Norge å få til noe sånt over natten.

Hva tror du folk flest husker best fra den tiden?

– I Trondheim er det helt garantert og sikkert den gangen vi slo Sovjet. I 1987.

På spørsmål om hva som er varemerket som håndballspiller, svarer Trine kjapt:

– Innsats og vilje. Og stegskuddet, selvfølgelig. Skuddteknikken stegskudd ble nemlig introdusert av Haltvik. Hun er rett og slett stegskuddets mor. Under glansdagene som håndballspiller ble det fryktede stegskuddet kjent som et effektiv, raskt angrepsvåpen i norsk kvinnehåndball. Teknikken kjennetegnes som et kraftfullt skudd fra gulvet, hvor samme sides arm og ben beveges fremover samtidig.

Med idrett og jernvilje i blodet

Helt fra barnsben var Trine et viljesterkt menneske med et sterkt konkurranseinstinkt. «Jeg var visstnok en umulig unge», har Trine tidligere uttalt i et intervju med Adresseavisa. Konkurransemennesket har altså vært der hele tiden. På Byaasen.no gir Haltvik noen glimt av veien mot håndballtoppen: «Du må ha den indre kraft til alltid å yte maks innsats samt at du virkelig må ville dette selv.»

Er dette noe som kjennetegner deg som person?

– Ja, helt klart. Det sitter i ryggmargen. Når jeg bestemmer meg for noe, så skal jeg få det til. I forhold til unge utøvere vil jeg si at dersom du vil bli virkelig god, så må du ville det selv. Det hjelper ikke å bare si at du vil bli best. Du må gjøre det i praksis. Du må ha noen mål i livet, sier Trine.

Likevel mener hun at det å bli en vinnerskalle i større grad handler om valg, enn det å være født med konkurranseånd. Håndballklubben Falk Horten lister opp Trines 10 håndballbud som inspirasjon til spillerne på sine nettsider. Bud nummer 10 lyder: Vær en vinnerskalle. «Du må ha et brennende ønske om å bli best og vinne håndballkamper», lyder rådet fra Trine Haltvik.

Et velmøblert hjem

Familiens herrekonfeksjonsbutikk var et begrep i Trondheim da Trine vokste opp. På folkemunne gikk forretningen under navnet «Haltvik på Nordre». I 1986 fikk herrekonfeksjonen følge av motebutikken Retro. Det var altså et velmøblert hjem Trine tråkket sine barnesko i. Dagbladet beskrev i 1999 hennes familiebakgrunn slik: «Trine Haltvik er oppvokst i et dannet, borgerlig hjem på beste vestkant i Trondheim».

Opplever du at det Dagbladet skrev er riktig?

– Ja, det stemmer nok sikkert. Jeg er jo oppvokst på Byåsen, og det var mye idrett i familien. Som barn var jeg alltid aktiv. Det gikk i håndball, alpint og friidrett. Min mor var håndballtrener og spilte håndball selv, og faren min var alpintrener og kjørte alpint selv. Han var også fotballtrener og fotballspiller. Jeg opplevde ikke at de pushet meg, bare støtta meg. Det begynte med at jeg ble med mamma på trening og var med pappa på ski. Jeg vurderte alpinkarriere helt til jeg var 18, men da var håndball blitt mer gøy. Lagsporten, vet du, smiler Trine.

Trinefaktoren er ikke bare tøffhet

Trine Haltvik er ikke blitt en håndballegende, superscorer og landslagssuksess uten en viss porsjon personlig tøffhet. Det er blitt rapportert om unge håndballspirer som fryktet hennes trenerdom på banen. Men mest av alt handler det om å være engasjert. Veldig engasjert.

Finnes det en myte om deg, som du kan stikke hull på her og nå?

– Jeg blir nok lett rørt og er ikke så tøff som folk kanskje tror. Jeg blir ofte veldig glad på andres vegne hvis de gjør det bra. Jeg kan bli rørt av alt, egentlig. Og det kan ofte komme noen tårer, sier Trine.

Det er mange år siden trondheimsjenta forlot hjembyen og vendte nesen sørover. Samboeren Eskil er opprinnelig fra Telemark. Da han ville flytte hjem, fulgte Trine og barna med. De to eldste barna, tvillingene Kristian og Katinka på 28 år, har forlengst forlatt reiret. Attpåklatten Celine er 10 år. Av de tre barna er det Katinka som har tatt opp håndballen. Hun spiller for Aker.

– Eskil ville gjerne flytte hjem, og da vi begge fikk jobb i Porsgrunn, så flyttet vi dit. Jeg er jo glad i Trondheim, men det er veldig fint i Porsgrunn også, og vi trives godt.

Hverdagens travelhet har imidlertid blitt jekket opp noen hakk opp siden 7. august, da startskuddet gikk for treningen til «Skal Vi Danse».

– Det er veldig travelt nå. Jeg startet opp igjen med skoletrening ved Toppidrettsgymnaset i Skien etter sommerferien. Så trener jeg laget til datteren min på ettermiddagen. Deretter kommer jeg hit til Oslo for å trene på dansen, forteller Trine.

Det blir altså lite fritid på Trine Haltvik i høst. Men hva gjør hun når roen en sjelden gang senker seg og det åpner seg en luke for egentid?

– Jeg er glad i å se på krim på TV og å lese biografier. Den siste boka jeg leste var selvbiografien til Zlatan, og boken om fotballspilleren Claus Lundekvam: En kamp til. Ellers sykler jeg meg gjerne en tur, sier Trine.

Kontroll på tær, pupper, rumpe og rygg

Før første sending av «Skal Vi Danse» satt førstedansen greit og kostymet var klart. Men det skulle danses to danser.

– Det ble mye trening, trening, trening og atter trening! Min dansepartner Glenn Jørgen Sandaker er helt fantastisk. Han er veldig tålmodig, pedagogisk og veldig flink. At han er tålmodig tror jeg er en fordel, sier Trine og ler rått. Hun utdyper:

– Det sitter, men så detter det ut igjen. Det vanskeligste å lære seg har vært å ha skikkelig strekk på tåa, puppene fram, rumpa ut og svai i ryggen, ler Trine hjertelig og fortsetter:

– Men her har jeg jo Glenn som hjelper meg. Det er bare vi to på trening, så vi tar en del video og så vi ser på oss selv etterpå. Det er veldig uvant, men det kommer seg, sier Trine med selvironi i røsten.

Før en håndballkamp, hadde landslagsspilleren Trine Haltvik for vane å studere motspillernes spillkarakter, teknikkene og trekkene de var kjent for. Så skapte hun seg et scenario som utgangspunkt for sin egen spillstrategi.

Etter å ha vært proff håndballspiller i så mange år, er det kanskje naturlig å dra nytte av noen gamle knep i danseopplæringen?

– Jo litt, i forhold til memorering. Treningen foregår med masse dans med forskjellige steg å huske på. Til slutt settes stegene sammen til én dans. Jeg skriver ned hele dansen, leser over, går igjennom alt og memorerer. Litt som jeg gjør med motstandernes spill på banen, hvordan jeg ser dem for meg og hvordan kampen skal gå.

Hva har du vært mest spent på før premieren av «Skal Vi Danse»?

– Om jeg husket dansen! Det byr på mange utfordringer. For selv om dansen sitter på trening, så er det noe helt annet når man er i et direktesendt show på TV.

Kjenner du på at konkurranseinstinktet slår inn?

– Nei, jeg kjenner ikke på noe konkurranseinstinkt her. Her gjelder det bare å holde takten og finne rytmen i kroppen, for her holder jeg jo på med ting jeg overhodet ikke kan!

– Dette blir noe helt annet. Bare klærne er en utfordring. Jeg er jo vant til å gå i joggesko, shorts og t-skjorte, avrunder Trine i spøkefullt alvor.