Foto:Jens Westbye/Berre

Profflivets pris

Sander Sagosen (24) har befestet sin posisjon som en av verdens beste håndballspillere. I Paris levde han proffdrømmen, helt til alt ble snudd på hodet – i løpet av noen få dager.

FOTO: Jens Westbye/Berre

TEKST: Knut Guttorm Jermstad / Berre


30. april 2020

Det er en tidlig formiddag i starten av mars. Solen er i ferd med å bryte gjennom skylaget, og kaster noen av årets første varme solstråler over Paris. Gjennom en av byens mange gater glir en sort Lamborghini, på jakt etter parkeringsplass. En eldre mann koster fjorårets løv ut av en finere bakgård, over fortauet og ut på gata. De brune bladene blir fanget av restene fra nattens regnskyll, og fraktes vekk fra bygården. Her, bak doble glassdører, sirlig utsmykket med smijern og gullbelagte håndtak, bor Sander Sagosen.

Dørene åpnes. En kar på nesten to meter titter ut, og med et fast håndtrykk, ønsker han velkommen til Paris.

På hjemmebane

Til tross for sin unge alder, kan Sander se tilbake på en lang håndballkarriere. Oppsummerer vi reisen i grove trekk, gikk startskuddet allerede i barndommen, i Charlottenlund Sportsklubb. Da han først flyttet fra hjembyen Trondheim, var det for å spille for bærumsklubben Haslum. For snart tre år siden endte han opp i Paris, hvor han signerte med klubben Paris Saint-Germain (PSG).

Og så var det den norske landslagsdrakten, som han har han båret siden 2013. Når LØV først møter Sander, er det ikke mer enn halvannen måned siden drakten sist var i bruk under Håndball-EM. Her tok de norske gutta sin første EM-medalje, og ble historiske med sin bronse. Noen av kampene ble spilt i Trondheim Spektrum, som bidro til å gjøre mesterskapet ekstra spesielt for trønderen.
– Kampene vi hadde nå i Trondheim, er noen av de største kampene jeg har spilt. Det var så spesielt med den arenaen, med så mange folk, med så mange kjente og med den norske landslagsdrakten – på hjemmebane. Det var veldig, veldig emosjonelt egentlig, forteller han.

For selv om det er lenge siden Sander satte kursen vekk fra Norge, er det ingen tvil om at Trondheim fremdeles føles som hjemme.
– Det er alltid noe spesielt med å lande på Værnes. Å kjenne den trønderske lufta, hvor det alltid er litt regn og litt surt, det er deilig det, ler han.

Flyktet fra Paris

Det skulle vise seg at Sander fikk nok av trøndersk luft denne våren. Parallelt med LØVs besøk i Paris, ligger Covid-19 som et ulmende bakteppe verden over. Ansikt dekket av munnbind har begynt å farge bybildet i den franske metropolen, og det føles risikabelt å ta håndballstjernen i hånda. I løpet av noen få dager blir livet til Sander snudd på hodet, og i midten av mars rømmer han til Norge.

– Alt gikk veldig fort. Vi gikk fra å spille kamp med fulle tribuner på søndag, til påfølgende fredag hvor alt var avlyst fremover. Jeg visste ikke hva som kom til å skje, så jeg satte meg bare på et fly til Norge, da jeg så at landegrensene begynte å stenge, forteller han.

Sander reiser hjem til familien i Trondheim, hvor han blir satt i karantene. Fra sofaen i familiehjemmet ser han drømmer og milepæler i karrieren forsvinne én etter én.
– Det er mye som skulle ha blitt avgjort i håndballen nå, men så sitter vi hver for oss og ser alt bli avlyst i stedet. Det er klart at det er trist.

Dress og skjorte fra Selected Byhaven

Dress og skjorte fra Selected Byhaven

OL-nedturen

Øverst på listen over skuffelser står OL i Tokyo, som har blitt strøket fra kalenderen denne sommeren. Etter planen skulle Sander og det norske landslaget knive om plassene i OL, under kvalifiseringskamper i Trondheim Spektrum fra 17. til 19. april. Slik ble det ikke.
– Det er kjipt, men det var veldig forventet at OL ble utsatt. Jeg synes de dro den ut lenge med å gi beskjed, alle så at OL ikke kom til å arrangeres i år, mener han.

Norge har ikke spilt herrehåndball i OL siden 1972, men i år hadde Sander ståltro på Norges sjanser.
– Vi var i fin form og jeg var i fin form. Et ekstra år med trening er ikke noe negativt for oss som landslag, men det er kjedelig at det går et helt år til noe man har gledet seg lenge til.

Sander tar likevel skuffelsen med fatning, og er raskt ute med å påpeke at idretten blir ubetydelig i dagens verdensbilde.
– Dette er en «dritt» periode, men nå er jeg bare glad for at ingen i familien eller andre folk rundt meg er syke. Jeg spiller bare håndball, dette får større konsekvenser for mange andre enn meg, slår han fast.

Harde prioriteringer

Tilbake i Paris står en tom leilighet i Sander sitt navn. En leilighet han flyttet inn i da han først kom til Paris, sammen med kjæreste og tidligere håndballspiller Hanna Bredal Oftedal. Hanna får æren for interiøret i den 140 kvadratmeter store leiligheten, hvor blikket fester seg til detaljer som innrammede håndballdrakter, bilder av paret og blomsterpotter med bokstavene «S» og «H» på seg. I spisestuen finner vi en hylle med tre innrammede kart: Trondheim, Oslo og Paris – detaljer som på symbolsk vis oppsummerer parets liv; Sander er oppvokst på Nedre Charlottenlund, og Hanna kommer fra Oslo. I Paris bodde de sammen for første gang.

Disse kartene skisserer et liv som har gitt Sander drømmekarrieren, den store kjærligheten og en leilighet mange bare kan drømme om. Likevel er dette et liv som foregår på flere arenaer enn han alltid kunne ønske

– Som håndballspiller blir du jo bare plassert i et land, hvor du blir tatt bort fra dine nærmeste fordi du skal gjøre jobben din. Det er hardt, innrømmer han.

– Jeg skulle ønske at døgnet hadde litt flere timer av og til, og at feriene var litt lengre. Du blir veldig kynisk i prioriteringene dine, fordi du har ikke så mange dager å ta av. Når du først er hjemme, prøver du å rekke over de du virkelig bryr deg om – så hard må du av og til være.

Jakke, skjorte og bukse fra Selected Byhaven

Jakke, skjorte og bukse fra Selected Byhaven

Tid med familien

Lite visste Sander at hjemmetid brått skulle bli det han savnet minst i livet sitt. Etter fem uker hjemme i Trondheim, kom det altså noe godt ut av den nye normalen også.

– Det ble plutselig mye tid med familien. De ser jeg ikke så mye til vanlig, så akkurat det var jo en positiv overraskelse, ler han.

Hjemme hos mamma og pappa har han fulgt et eget treningsopplegg, og nytt godt av treningsrom med alle fasiliteter. I skrivende stund har han tatt veien til Oslo, hvor han endelig bor sammen med Hanna igjen.

– Det var en langdryg måned uten Hanna da jeg var i Trondheim, humrer han.

– Så nå er jeg hos svigers, hvor jeg fortsatt trener mye. Vi får et opplegg fra klubben, og jeg har et annet opplegg med landslaget. Så jeg får egentlig trent bra her i Oslo.

Men selv om også håndballen går en usikker fremtid i møte, betyr ikke det at Sander sliter med motivasjonen.

­– Jeg har alltid hatt mye indre motivasjon, men jeg er vant til å ha andre spillere rundt meg. Så det er jo vanskeligere å jobbe alene. Men her i Oslo trener jeg også litt gjennom Olympiatoppen, som gjør det litt enklere. Her kan jeg trene litt med én til to andre spillere også.

Seriemester på nett

I sommer utløper kontrakten med Paris Saint-Germain, og neste stopp for Sander er den tyske klubben Kiel. Hvis alt går etter planen starter sesongen i juli, og Sander har store forventninger til den tyske klubben.

– Den største forskjellen blir nok at den tyske ligaen er litt tøffere. Det er jevnere og flere gode lag enn her i Frankrike. Og så er det jo et nytt lag med nye lagkompiser og måten jeg håndterer det, som blir spennende.

Men før den tid, skulle store ting avgjøres i Paris. Da Sanders siste sesong for Paris Saint-Germain brått ble avbrutt, røyk imidlertid oppgjøret både i den franske serien og i Champions League. Sander og klubben ble riktig nok kåret til seriemestere, men resultatet ble, som så mye annet, bestemt i et videomøte. Resultatet av kampene spilt hittil i sesongen, ble stående som sluttabell.

– Jeg fikk melding på WhatsApp om at vi hadde vunnet seriegullet. Det var ganske merkelig, ler han tørt. Det er ingen tvil om at latteren skjuler en skuffelse, selv om dette markerer tre av tre mulige seriegull for Sander i den franske klubben.

– Dette er selvfølgelig en veldig kjip slutt på tiden i PSG. Det vi har kjempet om en hel sesong blir nå avgjort over nett, og jeg får ikke feiret seieren med lagkamerater, teamet og supporterne.

Når det gjelder Champions League, må han se langt etter et tilsvarende oppgjør av resultatet.

– Planen er at det avgjøres med noen kamper mellom jul og nyttår, men da spiller jeg for Kiel og ikke PSG. Det er jo en drøm jeg har hatt å avslutte tiden her med gull i Champions League, men slik ble det ikke.

Au revoir

Sander forteller at hodet hans sjeldent beveger seg til andre steder enn der han er. Slik blir det kanskje, når du lever et liv med korte horisonter: kontrakt for kontrakt, år for år og sesong for sesong. Nå som han åpner døren til det nye livet i Kiel, ser han tilbake på en tid i Paris som har betydd mye for hans karriere.

– Da jeg kom hit var jeg en god spiller, kanskje topp ti i verden. Men nå føler jeg at jeg har tatt det siste steget for å bli blant topp tre. Samtidig har jeg lært masse om vinnerkultur. Da jeg var i Aalborg (hvor han spilte fra 2014­–2017, red. anm.), og vi tapte mot et topplag, var det liksom greit. Her er det noe helt annet. Uansett hvem vi spiller mot, om vi spiller på bortebane og med «ræva» dommere, så går det ikke an å tape. Vi skal vinne, og vi skal helst vinne med ti mål.

Noe mindre skulle man kanskje ikke forvente fra en av verdens beste håndballspillere. Men knallhard mentalitet til tross, legger han ikke skjul på at det er litt sentimentalt at nok en periode i livet er over.

– Jeg vil jo savne folk på laget selvfølgelig, og jeg vil savne byen. Det er mange fine folk, og jeg blir jo glad i menneskene her. Både de på laget, i klubben og de i apparatet rundt oss.

Nå som han forlater Paris, blir avskjeden kanskje også mer vemodig enn den hadde trengt å være. Midt oppi virussituasjonen er det uvisst om han får sagt farvel til klubben, og det som har vært hans nærmeste omgangskrets de siste tre årene.

– Jeg håper jo at jeg får kommet meg ned til Paris for å si «ha det» til klubbkompiser og resten av teamet. Men jeg vet jo ikke om vi får lov til det.

Jakke, skjorte og bukse fra Selected Byhaven

Jakke, skjorte og bukse fra Selected Byhaven

Livet i rampelyset

Tilbake til vårdagen i Paris, er det mange som kaster nysgjerrige blikk mot trønderen, der han poserer foran LØV sine kameraer. Sander på sin side, synes ikke å ense de mange menneskene som går merkbart saktere forbi seansen.

– Det går veldig fint, jeg kjenner ingen her uansett, svarer han enkelt, på spørsmålet om han synes det er ubehagelig.

Kanskje hadde saken vært en annen, dersom folk visste hvem som ble tatt bilde av – og i alle fall om bildene ble tatt i Norge.

Siden han debuterte på det norske landslaget, har Sander blitt vant til oppmerksomhet. Det er heller ikke så rart at offentligheten vil ha en bit av «Årets unge spiller i verden» i både 2015, 2016 og 2017 og «Verdens beste håndballspiller» i 2018. Likevel er det siden EM-suksessen i januar at oppmerksomheten har eksplodert, og det er en ydmyk Sander som lytter til oppramsingen av sine egne meritter.

 – Det er klart at det er stas å få individuelle utmerkinger, det er veldig morsomt. Men det er jo en lagsport, så jeg er veldig avhengig av de rundt meg. Og kompisene mine, Hanna og familien er alle veldig flinke til å holde meg nede på bakken. Hvis jeg er oppe og flyr litt, så er mine nærmeste de første til å dra meg ned, gjerne med et smell, ler han.

Uklare intensjoner

Det er vanskelig å se for seg at det skulle være nødvendig å dra Sander ned på bakken – med eller uten et smell. Dette er mannen som prater som en hvilken som helst trønder, om hvor mye han koser seg med TV-serien «Neste sommer». Mannen som anbefaler restauranter i hjertet av Paris, fordi de har rimelig biff.

– Hvis jeg tror at jeg er litt kulere enn det jeg er, eller gjør noen fakter jeg vanligvis ikke gjør, får jeg høre det. Jeg har en far som sier ting som det er, og det setter jeg veldig pris på. Når jeg møter nye folk, er de selvfølgelig interessert i å bli kjent med meg som person, men også med håndballspilleren Sander. Og da setter jeg veldig pris på de som har kjent meg fra jeg var liten, fordi jeg vet at de vil meg godt.

Spørsmålet om folks intensjoner har nemlig dukket opp som en av medaljens baksider i Sander sitt liv, noe som gjør det vanskeligere for hver gang å bytte miljø og møte nye mennesker.

– Jeg tenker litt over det. Selv om jeg liker å bli kjent med nye mennesker, setter jeg noen spørsmålstegn før jeg virkelig åpner meg. Og det er sånn livet er, mange har egne intensjoner og ting de vil vinne, men som oftest er det bare snille og gode folk, avslutter han.

«Det er sånn livet er» kan fremstå som en viktig læresetning. Denne roen er ikke alle forunt, men den burde kanskje være det. En ro som aksepterer både det vonde og det gode. For selv med landslagsdrakten på, global krise eller ei, er livet verken mer eller mindre enn det er for Sander Sagosen – det bare er. ­

Alle klær fra Selected Byhaven.