Foto:Markus Nymo Foss/BERRE

Møt meg som et menneske

Hva er det som gjør et menneske helt? Et vennlig smil, et klapp på skuldra. En åpen dør som hilser deg velkommen. Et sted som Fellesverket.

FOTO: Markus Nymo Foss/BERRE

TEKST: Knut Guttorm Jermstad/BERRE


23. september 2020

– Her møtes to gutter, en fra Eritrea og en fra Etiopia, land som har vært i krig med hverandre i 30 år, for å spille biljard sammen. Det er jo helt fantastisk, sier Anders Näsström, senterleder ved ungdomssenteret Fellesverket.

En inkluderingsarena

Fellesverket drives av Trondheim Røde Kors. Til lokalene i Fjordgata 56-58 inviteres ungdom mellom 15 og 25 år til en god prat, et godt måltid og en omgang med bordtennis, eller organiserte aktiviteter som leksehjelp, konserter og turer i nærområdet. Men Fellesverket er først og fremst en møteplass, en inkluderingsarena, for alt fra skoleelever til ungdom som har falt utenfor arbeidslivet eller samfunnet for øvrig. Dette inkluderer enslige mindreårige med innvandrerbakgrunn, som lengter etter norsk tilhørighet.

Forebyggende arbeid

Fellesverket ble etablert i 2016. Da gjorde Trondheim Røde Kors en vurdering av ungdomsmiljøet i Trondheim, med innspill fra politiet og kommunale aktører, hvor de møtte ungdom med store utfordringer og stadig flere som falt utenfor. De antok at manglende møteplasser var en av årsakene.

– Folk flest vet ikke hvor mørkt dette bildet er i Trondheim. Så det vi gjorde, var på en måte å sette opp et feltsykehus for ungdom med utfordringer, og som manglet en samlingsplass. Vi driver ingen klinisk behandling her hos oss, men vi driver med forebygging, ved å hjelpe ungdom med å tilpasse seg sitt eget liv. For dette er jo helt vanlige folk. Folk som bærer med seg hver sin ballast – som vi alle gjør. Uansett om det er generelle utfordringer med skole, eller medisinske diagnoser og vonde erfaringer fra områder som Afghanistan og Syria.

Ung-til-ung-tilnærming

Utover et lite knippe med faste ansatte, driftes Fellesverket i hovedsak av nesten 60 unge frivillige. Dette er en bærende del av strategien ved ungdomssenteret, som preges av nestekjærlighet og oppriktig interesse i hverandres liv.

– Det er ikke masse fagutdannede som jobber her. Hadde vi hatt vakter som gikk rundt i gangene, ville det blitt konflikter. Her er du et medmenneske som stiller opp og legger til rette for at folk skal ha det bra. Vi satser på en ung-til-ung-tilnærming, og grunnen til det er at den pedagogiske gevinsten er større. Gamle gubber kan ikke motivere ungdom på samme måte som de som er på nivå med dem, ler Anders.

En lærerik sameksistens

Fellesverket har deltakere fra 16 forskjellige land, og normalt opptil 400 besøkende hver uke. Dette har ført til mange spørsmål om miksen av folk på senteret. Om resultatet av å samle 15 år gamle jenter og 25 år gamle gutter, gjerne fra nasjonaliteter som ikke er vant til å omgås det motsatte kjønn.

– Det er nettopp på et slikt sted at mange blir vant til å omgås slik vi gjør det i Norge. Her må gutta forholde seg til kvinnelige autoriteter, og det er jo veldig bra.

For ungdommene møtes i en fruktbar sameksistens på Fellesverket. Og de verner om det som har blitt et hjem utenfor hjemmet.

– Vi har aldri hatt tilfeller av tyveri, og vi har aldri opplevd voldshendelser her. Fellesverket er det eneste senteret av sitt slag uten behov for assistanse fra politiet, påpeker Anders.

– Vi har gitt ungdommene ansvaret for sin egen plass. Jeg er overbevist om at det er måten å gjøre det på. Vi hadde noen tilfeller av dealing og ukontrollerte forhold til å begynne med. Da tok jeg til side noen av ungdommene, og sa at hvis det fortsetter sånn, kan vi ikke holde åpent her. Noen dager senere, kom de til meg og sa at stedet var helt fritt for narkotika. Etter det har vi ikke hatt et eneste tilfelle.

Flukten fra Syria

En av ungdommene som besøker Fellesverket er Salim Mahmoud Alkanash (25). Salim flyktet alene fra et krigsrammet Syria, etter en rekke tragedier som rammet både ham og familien. Selv ble Salim berørt av en bombeeksplosjon som kostet ham det ene beinet. Dette fikk ham til å sette ut på ferden fra Syria til Norge.

– Jeg gikk til fots i tretten dager, selv om jeg gikk på krykker. Jeg gikk over fjellet, og reiste i tre forskjellige båter for å komme til Norge. Det var en veldig vanskelig tur, og jeg var veldig redd, forteller Salim.

Fremme i Norge fikk Salim håp om et bedre liv. Etter seks år på egen hånd står han likevel igjen med et tomrom etter livet han forlot i Syria.

– Jeg har en kone og to barn som jeg ville få hit til Norge. Men da de skulle komme, var kona mi død. Det var veldig vanskelig, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Nå bor barna mine hos familien til kona mi, men jeg har veldig lyst til å få dem hit. Men jeg tror det blir vanskelig å få til, fordi jeg aldri kan dra tilbake dit. Jeg mistet alt i Syria.

Bedre utsikter

Da Salim kom til Trondheim, tok det ikke lang tid før han hørte om Fellesverket. Han oppsøkte senteret ganske umiddelbart, hvor møtet med Anders og de andre menneskene der ble starten på et nytt liv.

– Jeg tenker ofte på familien min. Men når jeg kommer til Fellesverket, og møtes med et smil av menneskene her, er alt det vonde glemt. Det er veldig bra for meg å komme hit. Her kan jeg sette meg ned med folk, spille et spill, slappe av og prate. Og har jeg et lite problem kan jeg snakke med Anders, så vet jeg at han hjelper meg.

Fra venstre: Salim Mahmoud Alkanash, Anders Näsström

For er det noe Anders gjør, så er det å hjelpe. Trolig hadde Salim aldri fått en jobb i hjemlandet etter at han mistet beinet sitt. Men Anders ble med Salim på jobbintervju på IKEA, hvor han fikk tilbud om arbeidspraksis med gode muligheter for fast jobb etter endt praksistid.

– Da vi var på intervju, sa de at ‘jeg tror vi setter ham på salg!’. For han er jo en trivelig kar da, vet du, ler Anders.

– Ungdom trenger bare noen som hjelper dem med å se mulighetene. Hvis noen har tillit til deg, og du gir dem trua, så snur det med én gang.