Lisa Tønne - med og uten maske Foto:Lasse Berre og Morten Warholm Haugen / BERRE

Genser SELECTED 999,95

Lisa Tønne – med og uten maske

Om to måneder står hun på scenen som sagnomsuste Tordenskjold. Bli bedre kjent med den ekte Lisa Tønne.

FOTO: Lasse Berre og Morten Warholm Haugen / BERRE

TEKST: Nina Vennevold / BERRE


06. november 2018

Tordenskjold og Lisa Tønne deler noen åpenbare trekk. De er oppvokst i Trondheim, men forlot byen tidlig i tenårene. De blir begge fremstilt som dristige og uvørne, men kunne like gjerne fått merkelappen pionér. Begge har kjempet seg opp og frem, og begge har tålt store slag. Og nå vender begge tilbake i forbindelse med teatermusikalen «Tordenskjold – alle tiders trønder», som har premiere på Trøndelag teater i januar 2019.

– Jeg er kjempespent, forteller Lisa Tønne. Jeg er på full fart inn i premiereangsten, for den kommer hver gang – og den kommer hardt og brutalt, understreker hun. Da har jeg ingen kontakt med egen hjerne lenger.@

Nei

Det første hun tenkte da regissør Mads Bones og påtroppende teatersjef Elisabeth Egseth Hansen tilbød henne rollen, var et klart og tydelig «nei».

– Jeg tenkte på logistikken og barna, og så kjente jeg vel på litt frykt også, forteller Lisa. Det er aldri gøy med ukjente ting.

Etter en middag i Oslo klarte likevel regissøren og teatersjefen å overbevise henne.

– Det var så god stemning, og de var veldig tydelig på at det var meg de ville ha. De gikk rett på egoet mitt, og det funket som bare det, ler Lisa. Så da ble det et ja, da.

Til vanlig bor Lisa Tønne på Ekeberg i Oslo, med Jakob (9), Lola (7) og mannen Kyrre. Men i november pakker de baggene og flytter til barndomsbyen Trondheim. Lisa og barna skal bo her fast mens Tordenskjold-musikalen pågår. Kyrre skal pendle.

– Barna kommer alltid først, før alle parykker og dansetrinn. Sånn er det bare, og det sa jeg tydelig ifra om til teateret. Det var ikke noe alternativ å la barna være igjen i Oslo.

– Men stakkars Mads Bones, ler hun mens hun fortsetter; Han er sikkert vant til å jobbe med unge og sultne folk, men nå får han en gammel rev på 40 med to barn på slep. Teateret visste nok ikke hva de gikk til, det er mye greier med meg. Og når jeg i tillegg må flytte på meg, da blir det mye styr.

Latteren stilner.

– Herregud, tenk hvis jeg gjør en rævva jobb? Å nei, det orker jeg ikke. Dette må bli bra. Jeg vil jo så gjerne bli likt og elsket, blunker hun. Det er adoptivbarnets forbannelse.

Barndommen

Lisa Tønne ble født i Teheran, 21. desember 1977. Men etter noen få dager ble hun forlatt i en kurv, på trappen utenfor et barnehjem.

– Jepp, avvist fra første stund, forklarer Lisa. Mentalt husker jeg ikke noe av det, selvsagt. Men kroppen husker.

Da Lisa var fem måneder gammel, kom de nye foreldrene hennes til Iran; Annelise og Eirik Tønne. De tok henne med seg hjem, til Nidarvoll i Trondheim. Lisa var skjør og liten, hun veide ikke mer enn et nyfødt spedbarn. I Iran hadde hun fått navnet Forozan, som betyr solstråle, men Annelise og Eirik ga henne navnet Lisa.

Hvordan vil du beskrive deg selv som barn?

– Jeg husker ikke så mye fra barndommen dessverre. Jeg var en hissigpropp, men jeg var nok ganske morsom å være sammen med. Jeg fant på mange rampete ting.

Lisa elsket oppmerksomhet. Den første teaterrollen fikk hun allerede i førsteklasse på barneskolen – som Prinsesse Vilikke.

– Jeg maste meg til den rollen, forteller Lisa. Men en liten strek i regninga var at jeg kvelden før premieren klipte håret mitt helt kort. Så kammerpiken, som skulle gre det lange håret mitt, måtte gre en liten rottehale istedenfor. Det var gøy, minnes Lisa. Lisa hadde en trygg og god barndom i Trondheim, men slet med lærerne og fagene på skolen.

– Jeg tulla og tulla og tulla. Det var kjempegøy for klassen, men ikke så kult for lærerne kanskje. Det var først på videregående jeg fikk en lærer som taklet meg, Trine het hun.

Gjennom barne- og ungdomsskolen ble Lisa enten ignorert, eller forsøkt kneblet av lærerne.

– Resultatet var at jeg strittet ekstra mye imot. Og når man prøver seg på et adoptivbarn som har krig rennende i blodårene, da taper du, ler Lisa.

Trine, læreren hennes på videregående, skjønte akkurat hvordan hun burde «ta» Lisa. Hun ga henne rom, og lo med på vitsene hennes.

– Sånne lærere bør hedres. Man må jo gi og ta, ikke sant, ikke bare ta. Trine så meg og ønsket å komme meg i møte. Jeg respekterte henne, og hun respekterte meg. Men herregud, sånne ting er ikke lett. Jeg kunne aldri vært lærer, jeg hadde klikket på sånne som meg.

Debuten

Lisa debuterte som standupkomiker i 1999. Resten er norsk humorhistorie. Hun har vært en gjenganger på tv og scene med alter egoet Ali Reza. Hun har også vært programleder og skuespiller i en rekke tv-serier. Hun har blitt kåret til Årets nykommer (Komiprisen 2002) Årets kvinnelige revyartist (Komiprisen 2005), og i 2015 fikk hun den hedersfylte og høythengende Publikumsprisen som årets morsomste, sammen med podcastmakker Sigrid Bonde Tusvik.

Det er snart 20 år siden du debuterte. Er du stolt over det du har fått til?

– 20 år ja, tenk det. Jeg klarer ikke ta det helt innover meg, jeg føler ikke alder. I huet er jeg fremdeles 28 år.

På veien har Lisa Tønne vært igjennom mange tøffe slag; svulst, en hjerneoperasjon som gjorde henne lam i halve ansiktet, svik fra sine aller nærmeste.

Du fremstår som veldig tøff og sterk, og tar aldri rollen som «offer» – i alle fall ikke offentlig?

– Uff, i hodet kaster jeg litt opp når jeg hører det ordet. I valget mellom fight or flight velger jeg alltid det første.

Hva tror du folk flest forbinder deg med?

– Tja, nei, jeg vet ikke helt jeg. Ali Reza var en viktig karakter, jeg får faktisk fremdeles forespørsler om å bringe ham tilbake. Pappa savner ham også, han mener «det ligg et pottensiale der sjø», sier Lisa og imiterer faren på trøndersk.

Tror du det blir aktuelt noen gang, å bringe Ali Reza tilbake?

– Nei, det tror jeg ikke. Han tilhører 90-tallet og en helt annen tid. Det hadde bare blitt kleint, rart og feil å spille ham nå. Humor er ferskvare, husk det. Nå er det flyktningkrise og en helt annen tid.

Norges største skravlebøtter

Humor er ferskvare, men også et sterkt virkemiddel. Når vi ler, senker vi barrierene. Vi åpner oss opp, blir mer fordomsfrie og mer mottagelige for informasjon. Og når latteren stilner, sitter vi ofte igjen med en viktig erkjennelse: «Sånn er også jeg». Kanskje det er så banalt som at når ting blir satt på spissen, blir det ekstra tydelig for oss?

I 2012 startet Lisa Tønne en podcast sammen med venninne og komikerkollega Sigrid Bonde Tusvik, en podcast som tok Norge med storm. Podcasten legges ut en gang i uken, og er en improvisert prat om alt fra underlivskreft, regjeringsskifte og barneoppdragelse, til kjendissladder, skjønnhetshysteri og ikke minst skam. Sex, kropp, utroskap, tvang – alle tabubelagte temaer skal opp og frem i lyset.

– Jeg koser meg så mye med den, forteller Lisa. Jeg gleder meg til hver tirsdag, til hver episode. Og jeg elsker å reise rundt og møte «phungfolket» vårt.

«Phungfolket» er en intern referanse for podcastens faste lyttere. Da Lisa ble lam i halve ansiktet, etter en hjerneoperasjon i 2014, tok det lang tid før stemmen og diksjonen hennes kom ordentlig på plass. Ordet «pung» for eksempel, kom ut som ordet «fung». I podcasten, som går under navnet «Tusvik og Tønne», har Sigrid og Lisa en mildt sagt frittalende tone.

– Vi har ingen uttalt plan eller tydelige grenser, vi bare kjører på, forteller Lisa. Det er det som er noe av greia, at vi ikke legger bånd på oss selv. Av og til går selvsagt ting litt for langt, da må vi legge oss flate.

Får dere mye pepper?

– Nei, overraskende lite sett i lys av hvor frekke vi kan være. Men er det noen som må tåle å få litt kjeft, så er det jo oss.

Tusvik og Tønne har helt klart truffet en nerve. Rundt 100.000 nordmenn laster ned og lytter til podcasten deres hver uke.

– Vi traff en nerve ja, eller en samfunnsbyll. Når det er sagt, så er det kjempeviktig at man ikke blir late og cocky av suksess. Man må holde kvaliteten oppe. Å ha et talent for noe eller å treffe en streng, det er ikke så vanskelig. Men å holde ting gående over tid, det er det som er vanskelig.

Hvordan jobber dere med det, å holde på kvaliteten deres?

– For komikere er det lett å tenke at man må overgå seg selv hele tiden. Da gjør man drøyere og drøyere ting, og så stopper det bare opp. Kvaliteten vår, er vel at vi er hele mennesker. Noen tirsdager har vi en skikkelig frekkasdag, hvor vi tøffer oss så mye at vi nesten tisser oss ut. Mens neste tirsdag er vi kanskje mer sårbare og lei oss for et eller annet, og så fjaser vi oss igjennom det. Vi kan også være kjempesinte og nesten krangle på en podcast, men så går vi videre.

Har dere et ønske eller en visjon med podcasten?

– Vi drømmer om at vi skal sitte på gamlehjemmet og fremdeles podcaste. Vi skal podcaste oss inn døden, ler Lisa.

Oppdragelsesreisen

Det siste året har Lisa og Sigrid turnert landet med humorshowet Tusvik og Tønne – en oppdragelsesreise.

Hvorfor trenger vi – det norske folk – oppdragelse?

– Vi er jo litt ute å kjøre alle sammen. Vi er så stappmette i dette landet at det faen meg er en sketsj, konstaterer Lisa. Vi sitter med de scrollende mobilene våre, legger ut bilder og er på utstilling hele føkkings tiden. Og vi har hodet vårt så langt opp i vårt eget anus, at vi glemmer verden rundt oss fullstendig. Tenk at vi har en generasjon med unge som føler seg utslitt før de har startet på livet. Ja, det er slitsomt å være på utstilling tenker jeg, men alt trenger ikke være så perfekt. Og slutt med all selvdiagnostiseringen!

Selvdiagnostisering ja, det er et tema du ofte vender tilbake til?

– Ja, vi lever i en tid hvor alt skal diagnostiseres hele tiden, og det opptar meg. Man har ikke «panikkangst » selv om man er litt forvirret, frustrert eller gråter uhemmet. Man er ikke «høysensitiv» selv om man er litt var for ting. Og du har ikke «sosial angst» kjære blogger, selv om du er skjitnærvøs for å møte kulturministeren. Det finnes folk med virkelige, tøffe diagnoser, folk som sliter. Men alle som diagnostiserer seg selv på Instagram har ikke det. Livet heter det! Og det kan være ganske jævlig noen ganger.

Premiereklar?

Lisa er kjent som en perfeksjonist, i alle fall på scenen. Hun har en kjempegod stemme og er rå på å huske tekst, men når premieredatoen nærmer seg blir hun alltid like nervøs.

– Jeg kan tulle med ting nå, men snart kommer nervene. Foreldrene mine i Trondheim får nok kjørt seg. Men jeg flyttet jo hjemmefra da jeg var 16, så jeg har noen tenåringsår til gode, ler Lisa.

Hva visste du om Tordenskjold fra før?

– Jeg visste at han egentlig het Peter Wessel, og at han var en slags sjøhelt. Dessuten var han eksiltrønder, akkurat som meg, kanskje det var derfor teateret booket meg. Nå skal Trondheim ta både han og meg tilbake.

Har du oppdaget noen likhetstrekk mellom dere?

– Vi skyter jo fra hofta, begge to. Jeg har lært å legge meg flat, og har hatt godt av det. Men det er ikke sikkert han rakk det. Han døde jo ganske tidlig, i en pistolduell.

Har du lært noe nytt om ham, som folk flest ikke vet?

– Vi kaller sjangeren en «skrønike» så jeg vet ikke om publikum lærer så mye nytt. Men jeg kan nesten garantere at de går ut med en fun fact som de ikke visste fra før, avslutter Lisa Tønne.