Foto:Lasse Berre/BERRE

Åpnet opp da landet stengte ned

Det virkelige nye teateret.
Da landet stengte ned i mars, sto fire gründere med en tom dekkfabrikk på Ladebakken. I dag er de grunnleggerne av en ny sjanger: Det digitale vandreteateret. Nå spør en hel verden om oppskriften.

FOTO: Lasse Berre/BERRE

TEKST: Knut Guttorm Jermstad/BERRE

OPPKLEDER: Hilde Sveli


24. september 2020

Det Nye Teateret bærer navnet sitt med rette. Men gjengen bak er alt annet enn nykommere. Gruppen består av regissør, dramatiker og skuespiller Mads Bones; dramatiker og skuespiller Olve Løseth; komponist Kyrre Havdal og produsent Stian Aagaard. Kvartetten som rendyrker tanken om et halvfullt glass.

Starten på eventyret

Førstnevnte tre er en kjent trio for mange. Sammen har de laget publikumssuksesser som «Tordenskjold – alle tiders trønder» på Trøndelag Teater, den virale hiten «Trønder» og «Alice i Vidunderland» som ble antatt på Nationaltheateret i Oslo i fjor. For å nevne noe.

En høstdag i 2018 var de leid inn som underholdning på et arrangement i Borggården. Her møtte de Stian, som hadde returnert til Norge etter mange år som eventprodusent i alt fra London til Las Vegas. Samtidig var trioen på jakt etter en ny arena for å sette opp den populære forestillingen «Slaget på Testiklestad» (en parodi på «Spelet om Heilag Olav», red. anm.).

– Det var litt som å møte kvinnen i ditt liv tilfeldig på byen, sier Mads om møtet med Stian.

– Stian kjente oss ikke så godt den gangen, men han gikk rett på og sa: «Jeg vet hvor dere skal spille ‘Slaget på Testiklestad’ hen». Vi ble litt sånn, «hvordan visste du at vi så etter et sted å spille på?» Men det hadde han fertet seg frem til, da. Så det var en litt offensiv måte å sjekke opp på.

Stian ler av beskrivelsen av seg selv. Men den offensive sjekketeknikken gjorde tre til fire, og satte standarden for deres største fordel i møtet med koronakrisen.

Stian Aagaard – produsent

Teaterdrømmen på Lade

Stjernemøtet i Borggården unnfanget både tanker, ideer og samtaler. Om kulturbyen Trondheim, og hva den burde være. Om Det Nye Teateret, og hva det skulle bidra med.

Deres første, store oppsetning ble lagt til Kristiansten festning. Her skulle «Slaget på Testiklestad» gjenoppstå sommeren 2020. I april hadde de forhåndsolgt over 10.000 billetter. I april måtte de også utsette spelparodien til neste år. For i mars sto firkløveret tilbake som så mange andre: permittert fra sine jobber i en kultur- og eventbransje som plutselig lå brakk.

Likevel hadde de mer enn de fleste. De hadde 1000 ubrukte kvadratmeter på Lade. Bare dager før Norge stengte ned 12. mars, signerte de leiekontrakt på en nedlagt dekkfabrikk på Ladebekken. Her skulle drømmeteateret formes i den gamle industribygningen. Men den helt store overhalingen rakk de aldri å begynne med. Heldigvis.

– Hadde koronaen kommet tre uker senere, så hadde vi stått der med en full teatersal – uten publikum. Så det var litt god timing der, sier Stian.

Fra nedtur til publikumssuksess

Skuffelsen kom, men mest som et blaff. Egentlig rakk de aldri å bekymre seg for fremtiden til Det Nye Teateret. Først og fremst øynet de et hav av tid. Tid til å skape.

– Det var ingen av oss som trodde at det [koronaviruset, red. anm.] skulle vare så lenge; at vi skulle sitte også i høst og være litt nedstengt. Så da handlet det mer om at det lå en mulighet her. Og der var vi ganske tidlig ute, det var ikke stengt veldig lenge før vi begynte å snakke om at vi skulle gjøre noe, forteller Mads.

Store planer blir ofte med tanken. Skulle vi ikke ha gjort…? Burde vi ikke ha gjort…? Hadde det ikke vært stilig med…? Men så er det folk som Mads, Olve, Kyrre og Stian. Folk med gjennomføringskraft som matcher ideene. De siktet seg inn på 17. mai.

Lagerbygningen ble pusset opp på rekordtid. Manus og musikk til musikalkomedien «Nede med flagget til topps» ble skrevet like fort. Under enmetersregelens regime, ble Ladebekken fylt med skuespillere, kostymemakere, sminkører, scenografer og koreografer. Og ikke minst den virkelige snakkisen: kameramannen og bilderegissør Halvor Hoem. For ideen var klar: Det Nye Teateret skulle fremdeles lage teater. Bare på film, og det skulle strømmes live. Klokken 19.00 på nasjonaldagen gjorde de noe helt nytt i kjent verdenssammenheng: spilte en direkteoverført teaterforestilling med over 20.000 solgte billetter. Sjangeren døpte de «digitalt vandreteater».

Den store overraskelsen

Urpremieren høstet lovord fra inn- og utland. I dag ringes gutta fremdeles ned av teaterfolk fra New York, London, Tyskland og Skandinavia. Nytenkningen var banebrytende. Mange var overrasket over hva de så.

– I en verden hvor alt sammen la ned, folk ble permittert og syntes synd på seg selv, dukket det plutselig opp noe på en plass i Norge som ingen hadde hørt om. Det hjelper ikke å si at de hadde hørt om mathovedstaden Trondheim da, for de hadde ikke hørt om Trondheim, poengterer Stian.

– Og så er det noe med sjangeren, for hele scenekunstfeltet har jo hatt aversjon mot digitalt teater. Meg inkludert, fortsetter Mads, som mener at den virkelig store overraskelsen var at formen faktisk fungerte.

– Men vi har jo gjort noe som er litt annerledes. Vi har ikke laget en teaterforestilling for et publikum, og satt opp kamera etterpå. Vi har laget en forestilling som er produsert med det formål at den skal filmes, utdyper Olve.

– Og vi insisterte på at det skulle være live. Den her og nå-følelsen ligger der som en nerve jeg tror det er mulig å oppfatte. Men om vi klarte å få live-følelsen til å svinge når publikum og aktører er atskilt, det hadde vi jo ikke svaret på. Så risikoen var at dette kan vi gå økonomisk på snørra for, forklarer Mads.

Mads Bones – regissør, dramatiker og skuespiller

Hele Norges samlingspunkt

Plutselig var Det Nye Teateret i nærmest ensom majestet på kulturnorges timeplan. For samtidig som folk gikk lei av strømmekonserter og kronerullinger på Instagram, skjønte disse karene at de hadde et publikum. Et publikum som ville ha mer.

Veien videre ble som å hoppe etter Wirkola. Men erfaringen fra 17. mai ga dem selvtillit til å utfordre konseptet. Mens de ventet på neste sommer og «Slaget på Testiklestad», brettet de opp ermene på nytt. De laget forløperen: «På Veg TeStiklestad». 6., 7., og 8. august rullet den nyskrevne spelparodien over skjermer i det ganske land.

Jubelropene var høyere enn sist. Latteren like så. Adressa trillet terningkast 6. Billettene solgte bra. Men så dukket et nytt spørsmål opp: Hvor mange var det egentlig som så på?

– Vi vet ikke hvor mange som er samlet bak hver unike billett. Men basert på tilbakemeldingene vi får, så er det langt flere som har samlet seg denne gangen, enn det var til 17. mai. Altså, vi har fått tilsendt bilder fra brygger med 150 mennesker samlet ved storskjerm, og svære vennegjenger på 15 stykker. Men så er det jo også de som sitter hjemme – alene kanskje. Så hvis vi ikke tar i, så ligger vi nok på et gjennomsnitt på fire personer per solgte billett, anslår Mads. Han poengterer samtidig at dette gjør teaterformen mindre lukrativ.

Er det noe Det Nye Teateret virkelig har blitt, så er det et samlingspunkt. Både i fysisk og virtuell forstand.

– Det er denne live-opplevelsen hver for oss som vi har tenkt at er litt kul. Folk rundt om i landet, til og med i utlandet, er plutselig sammen om en kulturopplevelse som skjer i en lagerbygning på Lade. Det synes jeg er en fin tanke, sier Olve.

Knuten i magen

De beskriver tilblivelsen av det digitale vandreteateret som en kalkulert risiko. Men så er det nettopp viljen til å ta sjanser som skiller klinten fra hveten. Selv om heller ikke vilje kommer gratis.

– Det er klart, vi har jo på ingen måte lyst til å tryne. Det er ikke sånn at den prosessen vi har hatt nå har vært kjempeenkel, og vi har gått rundt og hatt klokkertro. Overhodet ikke, sier Mads, og peker på flere usikkerhetsmomenter.

Det nevnte billettsalget er et av dem. De oppdaget raskt at publikum forholder seg til konseptet på samme måte som til Netflix: De venter til siste sekund med å bestemme seg for å se på. Det gjør det vanskelig å budsjettere for en produksjon som dette.

– Til og med nærmeste familie, som jeg vet skal se på, kjøpte billett en halvtime før forestillinga startet. Og det er klart, da blir man litt stressa, ler Olve, og legger til at det hjelper å være sammen om knuten i magen.

Olve Løseth – dramatiker og skuespiller

Viljen til risiko

Det er en oppbrukt klisjé å applaudere evnen til å se muligheter fremfor begrensninger. Men folk som dette beviser like fullt at klisjeer ofte er sanne. For på spørsmålet om de motiveres mer av gulrot enn av pisk, er svaret til Mads et klokkeklart «ja».

– Jeg tar både gulrot og pisk, jeg, supplerer Olve.

– Pisken er gulrota di, erter Mads.

– Er den én av fem om dagen? spør Stian.

Den ene ler høyere enn den andre. Ingen rekker å fullføre setningen før nestemann serverer en ny punch line. Kyrre er mer forsiktig når han legger til at risikoviljen også handler om truppens valg av yrke.

– Når man velger å bli skuespiller eller musiker, så er det ikke nødvendigvis ni til fire, unger og stasjonsvogn ved fylte 30 som er målet, sier han til bekreftende nikk fra gruppa.

Mellom brakstart og bråbrems

Det Nye Teateret fikk rett og slett en brakstart. Men de fikk også en bråbrems på det som virkelig skulle ha blitt brakstarten.

– «Slaget på Testiklestad» opplevde et forhåndssalg uten sidestykke. Der satt vi også med muligheten til å legge ut masse ekstraforestillinger, og alt lå til rette for at vi kunne ha solgt ganske godt på disse, forteller Mads. Dette hadde gitt dem større muskler til å investere videre i Det Nye Teateret og nye produksjoner.

– Så at det ikke skjedde var et kjempeskår i gleden. Men at man i kulturbransjen nå snakker om Det Nye Teateret i samme åndedrag som Trøndelag Teater; det er jo noe vi bare kunne drømme om. Det ville tatt lang tid å få etablert.

For det var ikke en del av planen at de skulle bli foregangsfolk i en ny og uprøvd sjanger. Men allerede nå går debatten om det digitale vandreteateret har livets rett i normaltilstand.

– Det spørsmålet tvinges vi inn i for hver produksjon, egentlig. Nå har vi gjort to forestillinger, som begge har føltes helt overveldende å være med på. Så det er jo naturlig å se fremover. Men vi føler litt på det, at hvis vi skal gjøre dette på nytt, så må vi knekke koden til hva som skal skille oss fra de andre aktørene som kommer på banen, forklarer Kyrre.

Digitalteaterets fremtid

Kvartetten legger ikke skjul på at de savner det tradisjonelle teateret. At det føles lett å tenke at det digitale vandreteateret hører hjemme i unntakstilstand. Mads på sin side, sammenligner den nye teaterformen med lutefisken.

– Mytene sier om lutefisken at den oppsto etter at et fiskevær med tørrfisk brant opp, og at fisken som ble liggende igjen i asken ble våt i det påfølgende regnet. Da man i gamle dager slett ikke kastet mat, ei heller den som var tilsynelatende ødelagt, ble fisken vasket ren og deretter tilberedt. Som en fugl føniks oppsto et nytt festmåltid som gikk rett inn i tradisjonskosten, men da i tillegg til – heller enn i stedet for andre fiskemåltider. Kanskje også digitalt teater kan bli en tradisjonsrik, teatral kunstform i fremtiden – da i tillegg til, og ikke i stedet for, teater slik vi kjenner det?

– Vi er jo «suckers» for å høre latter og applaus fra salen, legger Kyrre til.

– Så jeg tror på ingen måte at vi kommer til å holde på med digitalteater for all fremtid.

Kyrre Havdal – komponist

Slå inn døra eller bank på en ny

Det er og blir en tid hvor ting må gjøres litt annerledes. For en kulturbransje i krise, mener Mads det er viktig å anerkjenne slitet. Samtidig som det nytter å få ut fingeren.

– Jeg har alltid hatt trua på at det er bedre å gjøre noe, enn ikke å gjøre noe. Også i vanskelige tider. Man har alltid mulighet til å gjøre et eller annet, man må bare gjøre det ut ifra de rammene, omstendighetene og forutsetningene som ligger foran seg. Det tror jeg virkelig kan være veien ut av et bunnløst mørke, reflekterer Mads.

– Da verden stengte ned, bestemte vi oss bare for at vi må gjøre noe. Så hadde vi flaks da det viste seg å ha en form for appell. Men bare det å gjøre det ga en mening. Om det så hadde gått åt skogen …

– Da kan du om ikke annet klappe deg på skuldra og si at ‘jeg prøvde’, skyter Olve inn.

– Og møter man stengte dører, så er det bare å …

– Slå den inn? spør Mads.

– Ja, slå den inn, eller bank på en ny. Det er jo nok av folk som sier ‘hadde du bare kommet på et annet tidspunkt, det høres gøy ut prosjektet ditt, men, men, men’. Da er det noe med det å prøve å holde ut.

– Ja, prøve å unngå alle men-ene, fortsetter Mads.

– Ikke mennene, vel? Men men-ene, slår Olve fast.