Trondhjems korsetfabrik

Trondhjems korsetfabrik

Om Byhaven

Det er noe ekte trøndersk over Byhaven. Ikke så rart kanskje. For du står midt i et stykke trøndersk byhistorie, et kvartal som rommer kultur og arkitekturhistoriske fortellinger og et aldri så lite industrieventyr. Så når du går her, skal du vite at her har det vært tenkt store tanker rundt handel, næringsliv, arkitektur og design i flere generasjoner.

Fra akevitt til funkis.

Den nyere historien startet med en trønder som hadde studert kjemisk teknologi i Berlin; Jørgen B. Lysholm som kjøpte tomta av Hermann Gørrisen i 1820. Han innrettet gården til brenneri og destilleri. Gården ble ødelagt i bybrannen i 1841 og ble umiddelbart gjenreist i mur, tegnet av arkitekt Sofus Guttormsen. Her ble brennevin produsert og solgt til kundene i egen detaljavdeling. Destilleriet ble en av Trondheims betydeligste bedrifter og var det første stedet som fikk innlagt elektrisk lys. I 1884 ble det installert 50 buelamper i forretningen og brenneriet til stor forlystelse for byens borgere.

Funkis

Lysholms brenneri ble i slektens eie frem til 1924, da overtok Vinmonopolet driften. Selve bygget ble solgt til banksjef Andreas Berg m fl. og revet i 1932. Deretter dannet eierne AS Lysholmgården og et søk i byarkivet avslører at i den første byggeanmeldelsen, fikk eieren en rekke kritiske anmerkninger fra datidas skjønnhetsråd som ga sin innstilling til bygningsrådet. Først 25.mai i 1932 ble de endelige planene godkjent og arkitekt Arne Vesterlid karakteristiske funksjonalistiske bygg ble tatt i bruk 1.april 1933. Lysholmgården vakte i sin tid stor oppmerksomhet. Nybygget inneholdt 7 butikker, damefrisør, barbersalong og bakeri i 1.etg. Restauranten var plassert i andre etasje med en konditoriavdeling ut mot Nordre gate og som tegningene viser, skilt fra restauranten med et halvsirkulært musikkpodium. Og arkitekten skrøt gjerne av den gode lydisolasjon og akustikk som var oppnådd uten å benytte lydkonsulent. I de to øverste etasjene sto store kontorlokaler til rådighet for bl.a. direktør og ingeniør.

Dynamikk

Bygget er beskrevet som et funksjonalistisk bygg. Arkitektene ønsket å tegne rasjonelle bygninger hvor formen sprang ut av tiltenkt bruk og hvor ingen dekor skulle gi historiske assosiasjoner. Monumentalitet og symmetri skulle erstattes med en komposisjon basert på samspill mellom rene flater og volumer. Tidligere professor ved NTNU, Kerstin Gjesdahl Noach peker på Lysholmgårdens horisontale linjeføringer som videreføres i en avrundet hjørnebalkong; et dynamisk element som forbinder de to gatefasadenes vindusbånd og kontrasteres av en dristig vertikal betongskive med plass for flagg og reklame. Hjørnebalkongen fikk dessverre ikke stå uberørt i mange år før den ble gjenbygd som vinterhave. Da mistet bygningen et karakteristisk poeng, sier Noach. Bærekonstruksjonen var søyler, dragere og dekker i betong. Ytterveggene var betong med 3 cm kork og puss på innsiden. 1.etg var utført med gjennomfarget minearlittpuss, mens øvrige etasjer var glattpusset og malt. De fleste vinduene hadde smekre stålprofiler. En merker seg også hvordan vindusfeltene i restaurantetasjen er trukket inn mellom de smale veggpartiene og dermed gir relieff og spenning i fasaden.

En blir to

Men bygget sto ikke alene så lenge. Like etter begynte Vesterlid og hans arkitektkompanjong Hermann Semmelmann å tegne det som vi på folkemunne i dag kaller Astoriabygget. Dette var landets første Müllerhotell. Hotellet ble sammenbygd med Lysholmgården som var ferdig to år tidligere. I det ytre videreførte og videreutviklet arkitektene det modernistiske uttrykk i nabobygget. På typisk, funksjonalistisk vis ble overgangen mellom de to bygningene, som har helt forskjellige etasjehøyder, formidlet ved et vertikalt trappelement med en inngang i 1.etasje (i dag gjenmurt). Gesimsen er også holdt i samme høyde, men over denne er det bygd en tilbaketrukket toppetasje for å få inn tilstrekkelig antall hotellrom. Det typiske vindusbåndet er uført på samme måte som i Handelsstandens nybygg.

Rulletrappen til Trondheim

På slutten av sekstitallet avslører kommunale bygningsrådsdokumenter at det igjen var byggeplaner i området. EPA, byens første moderne varehus med rulletrapp ble åpnet i 1968. Bygget var tegnet av den svenske arkitekten Narve Bonna. Bygget var et tidstypisk prosjekt etter varehusmodellen fra Sverige. Fasadene var tilnærmet helt lukket over en stor og luftig første etasje. Bygget ble utført i grå betong som var støpt på stedet, og utformet slik at det ser ut som betongelementer. I følge kilder hadde varehuset også en fantastisk ferskvaredisk. Og mange kan fortsatt huske isbaren i Kringla konditori som ble åpnet i 1973.

Pausen i bybildet

Han ville egentlig ikke tegne et kjøpesenter. Skeptikeren ble overbevist og mener nå at Byhaven bidrar til å gi ro i sjela. Å knytte arkitektur opp til kommersielle interesser var noe Svein Skibnes ikke var interessert i. Men arkitekten ble likevel overbevist da byggherren forklarte at det nye bygget skulle inneholde 50 butikker og kafeer samt leiligheter på toppen. Det skulle bli noe helt annerledes enn de andre kjøpesentrene.

– Jeg hadde jo mer lyst til å jobbe med det alminnelige, med det komplette livet. Hvordan vi bor, hvordan vi lever og hvordan vi jobber, sier han. Han ble likevel overbevist og i år er det ti år siden det karakteristiske bygget, Byhaven ble åpnet.

– Den gangen var kjøpesentrene overfylt av butikker som alle ropte høyest. Både byggherren og jeg ønsket det annerledes. Vi ønsket kvalitet i total-imaget. Da må alle tone ned sitt eget visuelle for å unngå det visuelle kaos, sier arkitekten.

Et godt innvendig byrom

For Byhaven skulle ikke bare være et kjøpesenter. Det skulle bli en del av bylivet, et sted som det var hyggelig å gå igjennom også. Du merker det kanskje når du går gjennom passasjen fra Olav Tryggavssons gate og til Nordre gate. Støyen, hvor er den? Så mye mennesker, så mye stål, granitt og eik må jo gi lyd fra seg. Og lyden er nok der, men dempes av lydisolerende plater i himlingene.

– Det bidrar til en ro i sjela, det var viktig for oss samt å knytte opp naturlige ganglinjer i byen. Byhaven skulle være en gjennomstrømming, ikke en barriere, sier arkitekten. Og når du ser opp i taket, ser du buene som klarer å fange lyset før de forsvinner i Fosenalpene. Det bidrar også til en demping av selve taket.

Han klarer ikke å si hva han er mest fornøyd med når det gjelder bygget på 12 000 kvadratmeter.

– Jeg synes bygningen fungerer som den skal, slik den var tenkt. Men jeg må si jeg er meget stolt av leilighetene på toppen, 12 i alt.

Leilighetene kom også med i en utstilling, Norsk Arkitektur-museums vandreutstilling: Norsk samtidsarkitektur 1999-2000.

Gjøre stas på fortida

Bygningen kan vise til en lang historie (se tidligere artikler i LØV) og derfor var det også en utfordring å forholde seg til en fortid.

-Det å respektere bygget lå i kortene. Mange mente EPA var det styggeste bygget i Trondheim og Astoriabygningen er bevaringsverdig. Det å smelte dette sammen var en utfordring. Jeg er glad jeg forsvarte det stygge EPA-bygget, sier han.

Bygningene ble knyttet sammen med spileverk. Og skjermen på utsida ble også etter hvert logoen på senteret.

-Vi måtte ikke gjøre EPA-bygget forlegen, det mener jeg vi har klart, sier han.

Om hundre år er allting glemt

De fleste kulturminner forsvinner når det er gått 40-50 år. Vi mennesker har en tendens til å mene at mange av minnene blir stygge etter 40- 50 år i følge arkitekten. Nå har Byhaven eksistert i ti år, blir bygget stående om 40 år også?

– Ha ha, da lever ikke jeg. Vi er jo en del av trendene. Vi bruker mye granitt, stål, eik og glass i dag. Om 30 år er det sikkert noen som ler og håner oss for at vi ikke klarte å bruke andre materialer. Men jeg håper at bygget er et ledd i noe som er tidløst og at det gir mest mulig kvalitet til folk som bruker det, sier Svein Skibnes.