Tove Moe Dyrhaug og Niklas Dyrhaug Foto:Lasse Berre

Tove Moe Dyrhaug og Niklas Dyrhaug

Vinnerskaller

Mens Niklas Dyrhaug prøver å komme seg fremst i skisporet, holder mamma Tove Moe Dyrhaug orden i sysakene på Lerkendal.

TEKST: Marte Rye Bårdsen

FOTO: Lasse Berre


09. september 2015

Hun surfer inn til serieavslutning i jubelbrus på Lerkendal stadion. Han ligger i hardtrening før skisesongen sparker i gang. Sommer og vinter. Bakspiller og frontkjemper. Når sønnen er en av landets beste langrennsløpere, og mora er daglig leder for landets beste eliteserielag i fotball, kan man jo spørre seg hva det er med familien Dyrhaug som gjør dem så godt egnet til toppidretten.

Familiebil

Niklas og Tove – og Synne – Dyrhaug ankommer intervjuet samtidig, i samme bil. Mamma Tove er blid og imøtekommende med proppen i øret, mobiltelefonen i hånda og hodet halvveis på jobb. Lillesøster Synne har bilnøklene i hånda, hun er for øyeblikket Niklas’ «privatsjåfør» – fordi han har kjørt for fort og mistet førerkortet. Niklas selv er solbrun og happy. Han kommer rett fra dagens første treningsøkt i Bymarka. Har han badet i det fine seinsommerværet?

– Ja, vi kjørte på rulleski rett ut i Blomster-tjønna, forteller han fornøyd.

– Dere må ikke gjøre det der, sier Tove. Slik en mor sier ifra når hun vet at sønnen ikke kommer til å høre etter. Hun vil bare ha sagt det.

– Sånn har hun alltid vært, sier Niklas med et smil. Tove ser en annen vei.

– Jeg husker da jeg var 11-12 år og var med på Sveriges største barneskirenn. Jeg tok meg helt ut og gikk rett i bakken da jeg kom i mål. Mamma kom løpende for å se om jeg var i live. Hun var alltid mye mer opptatt av hvordan jeg hadde det enn av prestasjoner. Jeg fikk klem og kveldsmat uansett hvordan det gikk.

– Jeg tror ikke man kan presse noen til å få gode resultater. Motivasjonen må komme innen-fra, sier Tove.

– Jeg har presset Niklas til én ting da han var barn. Han ville slutte å spille keyboard på musikkskolen, men vi hadde glemt å melde han av – så da måtte han bare gjennomføre et år til! Jeg synes ikke at man bare kan slutte hvis man har sagt at man skal være med på noe.

– Hun kan være litt streng av og til, sier Niklas.

Som når du kjører for fort med bil?

– Nei, ikke da. Da var hun vel mer … oppgitt.

Tempo i Tydal

En familie på fem fra Tydal. Tove, Ole og ungene Niklas, Stine og Synne. En gang var det full fart fra morgen til kveld med rideturer til Sylan, egen fotballbane nedenfor huset og ubegrenset tilgang til snø gjennom vintersesongen. Niklas var første barn og første barnebarn på begge sider. Sosial, glad og ekstremt aktiv. Så aktiv, faktisk, at etter ei uke i en trang ferieleilighet i Tyskland var Tove halvt bekymret for om alt var som det skulle. Men det var det jo. Hjemme fikk energien utløp på forskjellig vis. Han underholdt svenske hesteturister med å fortelle svenskevitser. Var snill storebror, men utfordret søstrene til å være med på leken.

Nå har alle ungene blitt store og flyttet til byen. Tove har også en leilighet på Solsiden for å slippe å pendle hver dag. Det er sjelden alle er hjemme samtidig. Til «høgtiden» – og kanskje under Storsylen Opp, Trøndelags råeste motbakkeløp, initiert av Niklas for noen år siden. I sommer var alle samlet i bryllupet til mellomstebarnet Stine. Tre dager til ende, masse slekt og venner, og naboer som stilte opp – akkurat slik et bygdebryllup skal være.

Niklas er hjemme iblant for å gå på jakt sammen med faren. Mor steiker elgkarbonader med den ene hånda og snakker i telefon med den andre. Multitasking-mester. Men når de setter seg til bords er telefonen avslått og hodet på plass, forteller Synne fra sidelinja.

Valgets kval

Var dere pådrivere for at Niklas og søstrene skulle holde på med idrett da de var små?

– Nei ikke egentlig, sier Tove, som selv var aktiv fotballspiller i sin ungdom.

– Men det er jo litt sånn at man tar med seg ungene på de aktivitetene man selv er interessert i. Så da ble det mye fysisk aktivitet. Ikke fullt så mye symfoniorkester. Og i Tydal er det litt sånn at alle er med på alt!

– Jeg var egentlig bedre i fotball enn ski da jeg var liten, sier Niklas. Han spilte på kretslag med Per Ciljan Skjelbred og Michael Jamtfall da han var 16. Men mye skader førte til at han sluttet.

– Det var jo uansett i den alderen du begynte å satse ordentlig på ski, sier Tove.

– Jo da, men jeg skulle gjerne ha spilt fotball lenger! Jeg synes at ungdom presses til å ta valg og spesialisere seg altfor tidlig.

– Men er det så populært å spille fotball når du er skiløper, da? Er man ikke redd for skader? skyter fotografen inn.

– Skader kan du like gjerne få om du snubler over ei rot på joggetur i marka, sier Niklas bestemt.

– Du, apropos det, jeg møtte Jan-Roar Saltvik her om dagen, sier Tove plutselig til sønnen. Hun forklarer oss at Saltvik var kretslagstrener for regionen den gang Niklas var ung og lovende spiller.

– Han fortalte at han hadde vært så irritert på deg da du valgte bort fotballen til fordel for skiene. Men nå måtte han innrømme at du hadde gjort et riktig valg!

– Sa han det?! sier Niklas. Overrasket.

– Ja, han har fulgt med deg, sier Tove. Stolt.

Målbevisst og ambisiøs

Er det tilfeldig at dere begge jobber med toppidrett?

– Det har jeg aldri tenkt på, sier Niklas.

– Vi er kanskje målbevisste og ambisiøse begge to. Men jeg tror egentlig det er tilfeldig at mamma jobber med idrett. Det kunne like gjerne vært noe innenfor kultur.

– Ja, det har du rett i. Jeg har mange ganger tenkt at det ikke er så stor forskjell på idrettsutøvere og artister, sier Tove. Hun har tidligere blant annet jobbet som kultursjef i Tydal kommune og i Olavsfestdagene. I 2005 kom hun til Rosenborg, og jobbet lenge som arrangementsansvarlig før hun tok over jobben som daglig leder.

– Men Niklas har jo alltid likt å konkurrere, fortsetter hun.

– Jeg er imponert over hvor langt han har kommet. Som junior hadde han en enorm indre kraft og beviste at man kan komme styrket ut av motgang.

– Ja, jeg har hatt en del motgang, medgir Niklas.

– Men jeg har alltid hatt lyst til å bevise at jeg har det i meg. Når jeg har vært frisk og skadefri over litt tid har jeg fått trua på at det er mulig å nå langt. Jeg har satset på å være hardtarbeidende – for jeg har nok ikke et ekstremt talent.

– Nei, det er sant, sier Tove.

– Niklas sitt talent går på det å ikke gi seg. Der har han et stort talent.

Er dere like?

– Vi er like på den måten at vi mener mye, men vi mener ofte ikke det samme, sier Niklas med et lite smil.

– Dæven, vi har vært mye uenig! Hun kan være ganske knallhard.

De kan diskutere engasjert om alt, forteller han. Fra smått til stort. Heldigvis er det stor takhøyde. Og naturligvis snakker de også om ski og, kanskje enda mer, fotball. Niklas er fotballentusiast og dedikert Rosenborg-fan. Hvis han har mulighet, stiller han alltid på stadion når det er hjemmekamp. Lerkendal har i tillegg blitt en arena for kjærkomne familietreff, forteller Synne oss litt senere.

– Det er jo en del ting med fotball som jeg har mer peiling på enn mamma, da, sier Niklas. Tove ser overbærende på ham.

– Så jeg sier bare hva jeg mener. Prøver å komme med noen gode råd, ha ha!

Er du like involvert i hans karriere?

– Jeg baker brød, jeg. Det er mitt bidrag til skikarrieren hans.