Simone Eriksrud Foto:Lasse Berre

Simonelanding

For et år siden levde hun lykkelig som hemmelig hitmaskin et godt stykke utenfor rampelyset. Så tok karrieren en uventet retning, og Simone står igjen fremst på scenen. Alt er som før – og helt annerledes.

TEKST: Marte Rye Bårdsen

FOTO: Lasse Berre


06. oktober 2014

– Nei, jeg kan ikke snakke mer om det. Da begynner jeg å grine.

Simone lukker øynene og trekker pusten. Blir stille et øyeblikk og lar sminkøren gjøre jobben sin. Hun skal snart inn i fotostudio, og har snakket seg varm om hverdagsliv på Økern, et uventet comeback og en unik musikalsk kjemi som hun aldri hadde trodd hun kom til å oppleve igjen. Det er nesten så følelsene tar overhånd, men den lille tenkepausen varer ikke lenge. Hun er i det hele tatt ikke så vanskelig å få i tale, Simone – og hun skylder på en oppvekst i Volda.

– Jeg ble brukt som prøvekanin for journaliststudentene fra jeg var liten. Det er egentlig bare å sette meg i gang, så går praten av seg sjøl!

Simone Eriksrud, tidligere kjent som Simone Larsen, aller mest kjent som Simone fra D’Sound, har ankommet intervjuavtale og fotoshoot i Ila med trillekoffert på slep og svigermor i front.

– Hun tar vare på meg som en mamma. Det er bare så utrolig deilig!

Deilig og avslappende når livet ellers går i hundre. Ny plate med D’Sound og deltakelse i årets sesong av «Hver gang vi møtes» på TV2 – og alt det fører med seg. Hun skulle egentlig vært med på en låtskriversession i Oslo før hun kom til Trondheim i går kveld, men noen ble syke og hun fikk i steden «en helt nødvendig fridag» med velkjent egenpleie for småbarnsforeldre som jobber akkurat litt for mye: klesvask og rydding i heimen. «Deilig» det også, ifølge Simone.

D’Sound var lyden av nittitallet og Simone den kuleste dama i norsk pop-bransje. Med utgivelser som Spice Of Life (1996), Beauty Is A Blessing (1998) og Talkin’ Talk (2001) representerte de noe nytt, friskt og veldig riktig. De tok landet med storm og trodde de skulle holde sammen for alltid. Slik ble det ikke. I et følelsesladet intervju på Lindmo i januar i år fikk vi høre hele historien om det dramatiske bruddet for fem år siden. Trommis Kim Ofstad fortalte hvordan han hadde slengt trommestikkene i gulvet og sagt han håpet at han aldri mer skulle behøve å spille denne «drittmusikken». Bassist Jonny Sjo beskrev det som et slag i trynet fra sin beste venn og nærmeste kollega. Og Simone mintes hvordan hun senere hadde møtt Kim på gata – og sammenlignet det med å gå seg på en gammel ekskjæreste. Veldig kunstig og ugreit.

Nå har eksene blitt sammen igjen. Da snøballen først begynte å rulle gikk alt veldig fort, og i mars kom plata Signs.

– Hvis noen hadde sagt til meg for et år siden at D’Sound skulle komme med ny plate i 2014 hadde jeg aldri trodd det, sier Simone – med fullt trøkk på «aldri». Men så var det plutselig slik at Kim og Jonny hadde begynt å henge litt sammen. Drikke kaffe og prate. På et tidspunkt hadde Kim sagt at bandet burde lage en gammeldags D’Sound-plate igjen. Og Jonny hadde svart at det kunne de kanskje gjøre – hvis Kim også ble med. Etter hvert fant de to ut at bandet skulle ta en tur i studio – sammen med pianist Stein Austrud, som alltid har vært veldig viktig for D’Sound sin musikk.

– Og jeg bare: Javel? forteller Simone. Men hun ble med. De booket tre dager – en uke ble for mye. Det hele skulle være veldig uforpliktende.

– Jeg og Jonny hadde med oss noen låter som vi hadde jobbet med tidligere, og så gjorde vi bare som Kim sa – vi rigget oss til sammen med Stein og begynte å spille. Teknikeren tok opp alt vi gjorde, og plutselig sa Kim bare: «Ferdig! Nå er jeg fornøyd. Neste låt!» Det var helt merkelig. Den andre dagen var det mye løsere stemning. Da merket jeg hvor mye jeg faktisk hadde savnet å spille med de andre. Men da vi var ferdig i studio og Kim mente at dette var noe vi kunne gi ut – jeg ble helt tatt på senga. Jeg hadde ikke tenkt i de baner i det hele tatt.

Simone var i tvil. Selv flere måneder etter at de hadde vært i studio kunne hun ikke riktig tro på gjenforeningen, men nå er overbevisningen total. Det er nesten noe nyfrelst over henne når hun beskriver hvordan bandet har funnet tilbake til hverandre.

– Er det akkurat som før?

– Nei, det er ikke som før. Men derfor er det på mange måter bedre. Vi er mye mer oss selv nå – i alle sammenhenger. Før var vi alltid på jakt etter det vi hadde til felles, men som personer er vi jo grunnleggende forskjellige. Det er i musikken vi møtes, og musikalsk vil jeg si at vi har gått helt tilbake til start. Vi opplever den samme lekenheten som vi hadde i begynnelsen, da vi var en nyetablert trio på jakt etter platekontrakt. Vi har nok brukt ganske mye tid og krefter opp gjennom årene på å prøve å finne igjen det opprinnelige uttrykket. Og så er vi plutselig der nå!

Så overveldende er denne gleden at tårene presser på. Simone tenker seg om et øyeblikk, må forklare litt mer.

– Vi har jo blitt eldre alle sammen. Mer avslappet. Alle jobber som låtskrivere eller produsenter til daglig og D’Sound er luksusprosjektet vårt. I dette rommet kan vi legge hele essensen av vår musikalitet – skjønner du? Det blir kanskje litt akademisk å beskrive det slik, men kompromissene gjør ikke at vi mister oss selv – vi bare gjør hverandre bedre!

Simone har lagt nye vokalspor på plata hjemme i kjelleren. De siste årene har hun jobbet mye med andre artister, skrevet låter for blant andre Donkeyboy og Bjørn Johan Muri, prøvd seg litt som produsent og har fått en helt ny selvtillit på det hun holder på med. Så vokalen ville hun produsere selv.

– Jeg tok meg god tid, ventet på den rette følelsen. Det var spesielt en dag jeg hadde så god feeling og tenkte at i dag skal jeg få gjort mye! Og så begynte naboen å hamre i vei på terassen sin, hahaha!

Ba du ham om å være stille, da?

– Nei, er du gal?! Han hadde jo leid en sånn slipemaskin på timesbasis! Nei, jeg venta til neste dag, det var ikke noe stress.

Høyt tempo, men lite stress. Simone selv gir inntrykk av å være i total harmoni. Livet har tatt en retning hun absolutt ikke hadde ventet, og hun nyter det i fulle drag. Hun forteller at det siste året har vært fullt av bekreftelser og «tegn», og det er også en av grunnene til at den nye plata heter nettopp Signs.

Tenk, for ett år siden visste jeg ikke helt hva jeg skulle finne på. Og nå sitter jeg her!

Vel, akkurat nå er «her» et fotostudio hvor hun blir behørig stylet og stæsjet. Det er også en situasjon hun har lært seg å nyte etter hvert som hun har blitt eldre.

– Jeg elsker transformasjonen! Å komme til en fotoshoot med bustete hår og ringer under øynene, og så ser jeg meg i speilet en time senere og ser ut som jeg skal på Oscar-utdeling! Så blir jeg til meg selv igjen etterpå. En helt vanlig husmor fra Økern.

Som å kjøre til ballet i et magisk gresskar. Det er en følelse som passer perfekt inn i Simones liksomverden. Den hun har lekt seg med siden hun var liten, og tydd til i krevende situasjoner.

– Hvis jeg var kjempenervøs for å gå på scenen kunne jeg bare late som jeg var noen andre – Bono, for eksempel! Og så gikk jeg på scenen som Bono. Eller så kunne jeg tenke at det som skjer nå, det skjer liksom bare hjemme foran speilet. Det er ikke ekte.

For det er ikke sånn at Simone alltid har likt oppmerksomheten som følger med popstjernelivet. Da D’Sound var på sitt mest populære var hun usikker på seg selv og misfornøyd med både kropp og utseende.

– Jeg tenkte at jeg ikke var konvensjonelt pen og måtte skjule meg bak crazy sminke og masse stæsj. En fotoshoot eller et intervju kunne være ganske stressende. Nå slapper jeg mer av, går inn i situasjonene på en helt annen måte. Jeg er som jeg er – og det er bra nok. Med den innstillingen blir alt mye mer lystbetont.

Var det slitsomt?

– Det er klart det var slitsomt. Men samtidig gikk jeg litt i min egen verden, la ikke nødvendigvis merke til at jeg ble gjenkjent på gata og slikt.

Simone tenker seg om igjen før hun fortsetter.

– Jeg har vel aldri vært avhengig av rampelyset. Men jeg har skjønt nå at jeg er avhengig av å stå på en scene og fremføre den musikken jeg elsker.

Hver gang vi møtes – da har vi det bra. Da TV2 skulle lage tredje sesong av sin musikalske lørdagsunderholdning, var Simone blant de sju utvalgte artistene. Programmet hadde premiere 1. mars, og som mange TV-seere kanskje har fått med seg: det ble grining i år også.

– Det ble tidlig klart at de andre kunne ta det helt med ro – jeg tok meg av grininga. Hahaha! Jeg hadde egentlig ikke så høye forventninger til selve konsertene i forkant, men så ble det jo et sånn vannvittig trøkk!

Simone var heller ikke forberedt på at det skulle bli så nervepirrende å opptre foran de andre.

– Når du føler at du er i ferd med å radbrekke noen sin låt, blir du jo litt redd for hvordan de skal reagere. Men det var utrolig gøy å høre de andre tolke mine låter med en sånn intensitet, innlevelse og ikke minst humor. Elg, blant annet, leverte noen helt fantastiske tolkninger!

Simone, Anneli Drecker, Lars Lillo Stenberg, Sigvart Dagsland, Alexander Rybak, Samsaya og Øivind «Elg» Elgenes – en broket forsamling som ble godt ristet sammen i løpet av noen intense augustdager på en gård utenfor Moss.

– Det var spesielt, interessant og ikke minst utrolig gøy. Jeg hadde aldri trodd at det skulle bli så mye fnising!

Kjente du de andre deltakerne fra før?

– Ikke alle, men vi ble veldig godt kjent på kort tid. Alle fortalte masse om seg selv – mye mer enn det vi får se på TV. Og da forstår man plutselig så mye bedre hvorfor folk er som de er. Anneli kjente jeg fra før, da. Hun var min beibi-guru i Oslo da jeg ble mamma for første gang. Jeg kunne spørre henne om absolutt alt! Intet problem var for stort, intet spørsmål for lite.

To barn og en trønder. Denne gangen er Simone bare på snarvisitt i Trondheim. Som oftest er det på svigerfamiliebesøk sammen med ektemannen Simen Eriksrud og deres to små barn.

– Det er så koselig å være her! Dessverre blir det altfor sjelden, vi jobber masse begge to, og nå har vi jo skolebarn også. Men vi prøver å få til minst en tur i året.

Hun har blitt glad i Trondheim, men det tok litt tid.

– Vet du, jeg likte ikke byen så godt de første gangene jeg var her, forteller hun når jeg spør om hva slags forhold hun har til Trondheim. Det var liksom så rocka her. Jeg var litt mer … funk.

Vendepunktet kom under UKA i 1997. D’Sound var midt i et gigantisk gjennombrudd og spilte tre kvelder på rad på Samfundets kafé Edgar – forøvrig en konsertopplevelse som både undertegnede og han som senere skulle bli Simones ektemann husker med stor glede.

– Det var helt vilt! Et bitte lite lokale, scenen var bare et trinn opp fra gulvet, og stemningen var elektrisk. Jeg havnet selvfølgelig på nerdenachspiel på Samfundet. Det var jo helt fantastisk med så mange «nerds» på ett sted!

Simone var solgt.

Senere har hun hengt mye med trøndere. Studiofolk og andre – «det ble en del heimert og fest» – og til slutt giftet hun seg altså med en musikkprodusent fra Trondheim.

– Ja, akkurat det var vel mer et arbeidsuhell, haha! Det hadde kanskje vært smartere å gifte seg med en rik forretningsmann enn en du møter i studio – logistisk sett er det ganske krevende å jobbe i samme bransje. Men det viktigste for oss er at vi kan forstå hverandre. Det motsatte hadde vært mer utfordrende for meg i hvertfall. Vi skjønner hvilken enorm glede den andre kan ha av å lage en god låt. Og vi forstår behovet for å sitte pal foran datamaskinene i time etter time uten å bli fortyrret. Men til at vi begge er musikere er det overraskende lite musikk hjemme hos oss, altså. Der er det barna som styrer musikken, så det blir mye Gangnam Style og den slags.

– Hva hører du helst på selv?

Mye gammel nerdemusikk, Steely Dan og Prefab Sprout for eksempel. Og så noe nyere elektro og house. Og jeg elsker Highasakite!

En barndom full av kontraster. Simone husker godt hvordan det var å komme til Norge som niåring. Det hun forlot var en liten tysk landsby like ved grensa til Frankrike, hvor hun bodde sammen med mor og besteforeldre. Hun husker en hel skokk med unger som herja rundt på markene og lekte i overgrodde hager. 

Masse familie overalt, rein og skjær idyll. Så flyttet de til vestlandsbygda Volda.

– Jeg er nok en type som ville følt meg litt annerledes uansett hvor i verden jeg hadde vokst opp, men da vi kom til Norge ble jeg plutselig rar på alle mulige måter. Rart navn, rar hudfarge, rar matpakke, rar ransel, rart språk. Jeg hadde helt andre referanser – kjente ikke til Hakkebakkeskogen, for eksempel. Det er helt merkelig hvordan sånne enkle ting kan få deg til å føle deg helt utenfor. Jeg måtte lære meg norsk i en fei sånn at jeg kunne ta igjen når jeg ble mobba.Etterhvert gikk det heldigvis bedre. Da den først krisa var overstått begynte fornorskingsprosessen, og Simone fant seg til rette. Skjønt, det er først nå i voksen alder at hun har slått seg til ro med at hun er norsk.

– Vi har det jo ganske fantastisk i dette landet. Vi har tid til ettertanke, og vi jenter står fritt til å definere oss selv. Men den der vestlandske fjellturmentaliteten, den kom aldri til meg, altså, sier Simone – som kanskje er litt mer … funk.