Mads Bones for Byhaven Foto:Lasse Berre

Promp og prakt

Skuespiller, regissør og manusforfatter Mads Bones (35) har en finger med i mange spill – og spel. Men han håper noen plukker ham ned hvis han begynner å mene for mye.

FOTO: Lasse Berre

TEKST: Marte Rye Bårdsen


13. september 2016

Det er tirsdag morgen og regnet øser ned over Trondheim by. Tungt og tett seinsommerregn. Mads Bones ser bekymret opp på den mørke himmelen. Peker håpefullt på et gløtt av noe litt lysere over Byåsen. Det kan hende regnet gir seg før det blir kveld – eller?

Denne søkkblaute tirsdagen er han drøyt halvveis i årets oppsetning av «spelparodimusikalkomedien» Slaget på Testiklestad. Et avsindig utendørsteater med buskishumor så grov at ingen på forhånd ville ha gjettet at dette var innafor folkeskikken. Presentert i nasjonalromantiske omgivelser på Sverresborg Folkemuseum. Vulgaritetene fyker fram og tilbake over Oppdalstunet, ispedd politisk satire og gjøn med det siste innen folks medievaner. Ingen går fri, om man heter Odd Reitan eller Kari Nordmann. Mon tro om de får til den samme spruten i plaskende pøsregn, undres Mads. Det skal han snart få vite, for nedbøren fortsetter med samme trøkk omtrent til teppefall noen dager senere.

Kongeskjelven

Noen vil kanskje si at avstanden er vel stor fra «Skinnhellige Olav» og «Føkk Kyrja og Paven i Rompa» i nevnte spel, til hovedtalen på Torvet 17. mai. Eller fra symfoniorkesterets nyttårskonsert i Olavshallen og signingsjubileet tidligere i sommer, til «smelt på tjukken av Gud» i Juleevangeliet – The Smash Hit Musical (alle snakker norsk), som har premiere på teaterets Gamle Scene i november. Men det er altså i dette spennet at Mads Bones befinner seg. Han er for lengst tatt inn i det gode selskap – har blitt en som hentes inn til de store anledninger – men pirker like gjerne på det etablerte hvis sjansen byr seg, på jakt etter stadig nye sjokkeffekter.

Hvordan forholder du deg til denne kontrasten?

– Tja, jeg vet ikke om det er så stor kontrast, egentlig. Men jeg vet når jeg er lengst utenfor komfortsonen; det er når jeg står i fin dress og skal være konferansier i ymse sammenhenger – uten å ane hva publikum forventer av meg. «Gjør noe artig, men høytidelig,» er ofte stikkordet. Da kan man fort havne i en flau spagat.

Hva syntes du om å lede showet under signingsjubileet?

– Det var veldig stas, det. Men vet du, den emosjonelle effekten av at kongen og dronninga var til stede i publikum – det var underlig. Jeg fikk den store skjelven, og måtte virkelig mobilisere for å gjennomføre så henslengt høytidelig som jeg ville. Jeg ble tatt litt på senga av min egen reaksjon. Kongefamilien er jo bare mennesker de òg – og jeg har ofte tenkt «stakkars folk» som må reise rundt og bli underholdt av ymse lokale krefter. Kanskje det var det som ga meg sommerfugler i magen; at nå var det min tur til å stå der.

Er du rojalist?

– Altså, jeg skjønner jo hva de mener, de av vennene mine som er republikanere. Det er veldig rart at vi i 2016 lar sånne posisjoner gå i arv. Men hvis du tvinger meg til å svare må jeg nok si at jeg er rojalist. Og det er bare fordi vi har en kongefamilie som fungerer ganske bra. Jeg beundrer hvordan de fyller plassen sin. De virker samlende når det er behov for det, og de åpner dører for oss internasjonalt på en måte som jeg ikke tror noen president ville fått til.

Medvind og motbakke

Den som intet våger, vinner verken fast plass på laget eller teatersjefens tillit. Mads har en imponerende merittliste å vise til på sine ni år som yrkesaktiv skuespiller. Han har tatt de sjanser som har bydd seg og prøver stadig å skape nye muligheter selv.

Hva har vært de viktigste vendepunktene?

– Bare det å få innpass på Trøndelag Teater, som har vært et drømmested for meg siden barndommen, det førte til krigsdans hjemme i stua. Da jeg etter hvert ble tildelt en merkerolle som Bør Børson – og vi gjennomførte forestillingen sånn som vi hadde planlagt – var det også et viktig vendepunkt for meg. Det var kanskje ikke det mest utfordrende stykket jeg har spilt i rent kunstnerisk, men der fikk jeg jobbe skikkelig hardt med god gammeldags prestasjonsangst. Bør Børson er en kjent og kjær karakter for mange – til forveksling kliss lik Rolv Wesenlund. Derfor var det få som klarte å se for seg meg som Olderdalens store sønn. Det begynte lenge før premieren: «Det va itj sånn historia va. Hanj e kanskje flenk hanj Bones, men hanj e no itj’n Bør,» hermer han – før han moderer seg og sier at kritikken nok vokste seg større inni hans eget hode. I ettertid vet han jo også at forestillingen ble en stor suksess, og at hans egne prestasjoner i tittelrollen ble trukket frem av flere anmeldere.

Har du kjent mye på prestasjonsangst og forventningspress?

– Alltid. Fortsatt. Men, med fare for å høres ut som en coach, jeg prøver å bruke det til noe positivt!

Har det vært noen nedturer, da?

– Jeg har jo fått dårlige anmeldelser, men jeg har aldri gjort noe jeg skammer meg over. På scenen, skynder han seg å presisere.

– Men det kommer jo sikkert til å skje en eller annen gang.

Trøndersk Monty Python

Mens den store skandalen lar vente på seg, fortsetter Mads å jobbe med nye prosjekter sammen med sine to gode venner og kunstneriske samarbeidspartnere; medforfatter og skuespillerkollega Olve Løset og komponist og musiker Kyrre Havdal. Det er i denne treenigheten at mye av galskapen oppstår, og de tre har etter hvert etablert seg som et slags trøndersk Monty Python.

– Med Kyrre kan jeg bare breie meg ut i musikalsvisker og «guilty pleasures». Han er akkurat like gæli som meg når det kommer til pompøsitet og virkemidler, forteller Mads begeistret. De to møttes i 2007, da Mads var nyansatt ved Trøndelag Teater og Kyrre var innom som kapellmestervikar, og de merket fort at her slo det kreative gnister. Olve har bare alltid vært der – i tykt og tynt.

– Jeg har hørt om noen som trodde at det fantes én person som het Mads-Olve, fordi vi alltid ble omtalt som «Mads-og-Olve». Vi møttes på ungdomsskolen, så fortsatte vi på dramalinja på Ringve sammen, delte rom på Romerike Folkehøgskole, bodde sammen i kollektiv i Oslo, studerte sammen ved den russiske teaterskolen i Aarhus, og nå jobber vi sammen.

Det at disse tre, sammen med dramaturg Matilde Holdhus, fikk lov til å lage juleforestillingen Nøtteknekkeren i 2013 trekker Mads også fram som et viktig vendepunkt. Forestillingen har gått for fulle hus i to år, og har ført til at store deler av byens barn nå forholder seg til Rottekongen som en av julens mer tvilsomme størrelser. Senere har prosjektene deres tatt en mer spinnvill retning, med Slaget på Testiklestad, det kommende Juleevangeliet – The Smash Hit Musical (alle snakker norsk) og ikke minst Robin Hood – Rai Rai i Sherwoodskogen, som settes opp på hovedscenen våren 2017.

 

Saken fortsetter etter bildet

Mads Bones for Byhaven

 

Provosert, men ikke lei seg

– Jeg tenker at det er i medvind man bør surfe. Finner man først «flowen» er ideene lettere tilgjengelig, og sjansen for å få gjennomslag hos andre større. Når Nøtteknekkeren ble en suksess var det lettere å få lov til å sette opp Slaget på Testiklestad. Når det igjen ble vellykket våget vi oss opp på teatersjefens kontor med ideen om Juleevangeliet – The Smash Hit Musical. Juleevangeliet er jo et utrolig spennende eventyr – nei, vent! Jeg skal ikke kalle det eventyr, for da er det noen som blir lei seg, sier han fort. For Mads er opptatt av at ingen skal bli lei seg. Sint og provosert? Gjerne det. Men han vil ikke være slem. Så får vi håpe ingen blir lei seg på ordentlig når Monty Python-galskapen inntar institusjonsteateret. Provosert, derimot, er det helt sikkert noen som blir.

Opplever du at dere har stor frihet ved teateret?

– Det spørs hva slags frihet du tenker på. Jeg opplever slett ikke at det er fritt fram. Kristian Seltun er kresen i valg av program og hvilke regissører han slipper til. Men vi har jobbet knallhardt for å få det spillerommet som vi har. Og når man først har sluppet til, opplever jeg friheten som overveldende. Jeg mener noe av suksessen til Trøndelag Teater de siste årene ligger i at teatersjefen har vært kresen i sine valg av regissører, samtidig som han gir stor kunstnerisk frihet.

Føler du at du har fått en maktposisjon i byens kulturliv?

– Nei, makt – det er ikke et godt ord.

Påvirkningskraft, da?

– Ja, det har jeg kanskje. Som arbeidsgiver i Slaget på Testiklestad har jeg jo en viss påvirkningskraft.

Men folk hører gjerne på hva du mener?

– Ja, kanskje. Men jeg er veldig opptatt av å ikke mene så mye – om så mye. Bli en sånn synser. Jeg skrev en gang et leserinnlegg om trafikksikkerhet i Vestoppfarten, fordi jeg bor rett i nærheten og ser på denne galskapen hver eneste dag, men sendte det inn anonymt. Jeg vil ikke at det skal bli sånn «hva mener han skuespilleren om det der». Det blir rolle-blanding. Men prinsipper står for fall; jeg stilte nettopp opp i en paneldebatt i regi av Klassekampen, sammen med Snorre Valen og Hilde Opoku. Tema for debatten var «Er det folket eller politikerne som er dumme?» Da synsa jeg som bare rakker’n!

Kommer du til å ende opp som teatersjef på Trøndelag Teater, tror du?

– Haha! Nei, altså, hva skal jeg si. Det er ikke noe jeg går rundt og tenker på. Ledelse er for så vidt en spennende øvelse, men å lede en større kulturinstitusjon med administrativ tyngde, økonomisk teft og ikke minst kunstnerisk vidd krever sin kvinne. Eller mann.

Konge og narr

Kan du spille i et ordentlig spel igjen, etter å ha parodiert omtrent alle som finnes?

– Ja, si det! Jo, det kan jeg sikkert. Spørsmålet er om jeg har lyst.

Hva sier du hvis de ringer fra Stiklestad og spør om du vil spille kongen?

– Da gjør jeg som alle andre og sier ja på flekken, sier han kontant. Og føyer til at han egentlig aldri helt har forstått hvorfor den der kongen på Stiklestad henger så innmari høyt.

– Men herregud. Jeg tenker at det er viktig å være på ja-sida, altså. Bjuda på hvis noen spør. Og passe på at man ikke havner i en eller annen bås, så fremt man kan unngå det. «Du er jo en sånn der komedieskuespiller, du» kan noen si til meg. Det er jeg vel ikke!

Nen du trekkes mot komedien som manusforfatter og regissør?

– Ja, jeg gjør nok det.

Er det noe som er for alvorlig til å tulle med?

– Ja, det er det helt sikkert. Vi sensurerer oss selv hele tiden. Men om det er noen tema man ikke kan ta opp – hvis det gjøres riktig kan man tulle med det meste. Slaget på Testiklestad inneholder nok et slags narrens budskap. Vi får folk til å le av vitser som ligger veldig tett opptil helt vanlige fordommer. Hvis latteren setter seg litt fast i halsen da er det bare bra. Komedie og satire er budskap uten pekefinger.

Og da går det greit å instruere barn til å synge sanger med grisetekster?

– He he. Jeg synes generelt at det er altfor mye skam knyttet til seksualitet. Sånn kan jeg i hvert fall rettferdiggjøre det for meg selv. Men vi kjenner foreldrene til disse barna veldig godt, altså. Og dessuten, Monty Python fikk barn til å synge «every sperm is sacred» på 80-tallet. Da kan vel vi la ungene synge «dåsa mi har gonoré» i Slaget på Testiklestad?

På SMS etter siste forestilling: «Du, det er stas med spel i styggvær òg, har vi lært.» The show must go on.

 

Beste bok?
Frihet av Jonathan Franzen. Har slukt de to første i Elena Ferrante-kvartetten nå i sommer, og de kommer også høyt opp på lista.

Beste film?
Moulin Rouge! Den ga meg en populærkulturell og kitsch oppvåkning.

Beste TV-serie?
I mylderet av TV-serier prøver jeg meg på det meste, og elsker nye tips. Når kommer neste høydare? er et evig spørsmål. Sist jeg ble skikkelig positivt overrasket var da jeg kom over 30 grader i februar. Svensk drama på sitt beste. Nå har jeg stupt inn i The Night Of, og de første tre episodene lover svært godt.

Favorittmusikk?
Abba! I 1988, da Abba var så på bånn som man kan bli som band, dukket de opp med en musikkvideo på frokost-TV. Jeg var sju, og ble blodfan dønn. Det var litt flaut å være Abba-fan på sent åtti- og tidlig nittitall, og på ungdomsskolen kunne det endt med mobbing. Heldigvis visste jeg å bite fra meg – og heldigvis kom Abba Gold.

Største kulturopplevelse?
Vanskelig å velge når det er så mye å velge mellom, men jeg er såpass navlebeskuende anlagt, at jeg peker på Trøndelag Teaters oppsetning av Erlend Loes Doppler. Det ble en opplevelse på mange nivå.

Favorittrestaurant?
NordØst. Fusion på sitt beste. En fest for smaks-løkene, spør du meg.

Beste utested?
WorkWork.

Hva gjør du for å koble av?
Da lufter jeg bikkja, med podcast i øra. Ingen-ting er som å rødme av Tusvik&Tønne på vei til Geitfjellet.

Hva gjør du når du trenger å manne deg opp?
Da tar jeg meg en joggetur.

Hvilken egenskap skulle du ønske at du hadde?
Det hadde ikke skadet om jeg var litt mer praktisk anlagt. Jeg skulle ønske jeg var en sånn som evnet å snekre utendørs-platt med ildsted selv. Det er jeg ikke.

Fortell noe om deg selv som ingen skulle tro!
Vi manglet et sverd under årets Slaget på Testiklestad, så da donerte jeg lett mitt latex-sverd fra tiden som levende rollespiller. At jeg har sprunget rundt i skogen og sloss med orker var det ingen som trodde på.