Foto:Lasse Berre

Meningen med livet

Kulturminister Linda Hofstad Helleland mener kultur er det som skaper mening i folks liv. Selv lurer hun fortsatt på hva hun skal bli når hun blir stor.

TEKST: Marte Rye Bårdsen

FOTO: Lasse Berre


13. april 2016

Linda Hofstad Helleland skulle egentlig vært i India for å snakke om film. På en scene foran hundretusener av indere, sammen med Indias kulturminister og en av verdens aller største Bollywood-stjerner.

– Jeg klarer ikke å komme på navnet hans i farta jeg, men han er i hvert fall den personen i verden som har flest følgere på Instagram, forteller hun. Etter en sikkerhetsvurdering ble det imidlertid bestemt at arrangementet ikke var trygt nok for Norges nye kulturminister.

Skjønt, helt ny er hun ikke lenger. Det var i desember i fjor at den utflytta klæbyggen skred fram på slottsplassen som en av Ernas nye ministre. Siden den gang har hun rukket å få et stort antall nye bekjentskaper innen norsk og internasjonal kultur og idrett – og mistet omtrent like mange timer med nattesøvn. Hun definerer «kultur» som «vældi my» – fra symfoniorkesteret i Olavshallen til 17. mai i Klæbuhallen, fra en utstilling i et lite kunstgalleri til norsk tradisjonsmat, design og arkitektur.

– Jeg har egentlig ingen begrensninger når det kommer til kultur.

Noen sitatmaskin som pøser ut ferdig formulert kulturpolitikk er hun ikke. Men hun har et blikk som fortsetter å argumentere etter at hun har sluttet å snakke. En type som ikke gir seg før det har blitt som hun har tenkt.

– Før var jeg alltid så opptatt av at alle skulle bli enig, forteller hun.

– Det har jeg heldigvis sluttet med.

Fra Bollywood til Byscenen

Det er Kosmorama og Kanonpris-utdelingen som får nyte godt av den avlyste India-turen. En uventet åpning i ministerens kalender gjør at hun kan komme og kaste glans over arrangementet i hjembyen – hvor hun selv en gang studerte film og medievitenskap.

– Ha ha ha! Kaste glans! Du, jeg ser ikke sånn på det altså. Nei, hvis jeg skal gjøre en god jobb for norsk filmindustri er jeg nødt til å kjenne miljøet. Jeg er her for å snakke med folk og bli enda bedre kjent med de som jobber foran og bak kamera. Det skjer veldig mye bra i norsk film for tida – ikke minst i trøndersk film, sier hun. Og er kjapp til å påpeke at selv om hun er trønder skal hun «være en kulturminister for hele landet». Jo da, den har vi hørt før. Men kommer vi ikke til å merke på noen som helst måte at vi har fått en trøndersk kulturminister?

– Jeg er veldig opptatt av å få ski-VM til Trondheim – det var jeg før jeg ble kulturminister også. Men et slik arrangement er viktig for hele Norge, ikke bare for denne regionen.

Bedre enn russetida

Sist det var VM på ski i Trondheim var Linda også tungt involvert. På den tiden bodde hun i USA, og hun hadde akkurat fullført high school da faren ringte og fortalte at de søkte etter VM-verter hjemme i Trondheim. Klassekameratene hennes var på vei til Cancun for å feire graduation, men Linda satte seg på første fly hjem til Norge. Det ble jobbintervju på Heimdal istedenfor studentparty i Mexico-gulfen. Hun ler av det nå, men understreker at hun har noen av sine aller beste minner fra det arrangementet.

– Jeg var kulturvert og fartet rundt i Granåsen og andre steder med små kor og orkester på slep for å spre kulturglede. Det var den beste uka i livet mitt, faktisk. Så jeg har allerede meldt meg som frivillig til neste VM! Den stemninga på stadion, og den følelsen på Torvet under medaljeseremonien, det var helt fantastisk. Du vet, å være frivillig på et stort idrettsarrangement – det er bedre enn russetida di!

Hun bryter ut i latter igjen, før den ivrige klæbujenta – som en gang ofret alt for frivilligheten – blir til ministeren som snakker om kompakte arenaer, infrastruktur, innovasjon og miljøvennlig kunstsnø. Og om det felles løftet som gjør oss så stolt i hjertene våre. I trønderhjertene.

– Vi er jo mestere i å skape folkefest – der er det ingen som slår trøndere! Døgnet rundt fester vi og skaper liv og røre.

Litt trønder, der altså.

– Ha ha ha – nei da! Det er som idrettsminister jeg sier dette!

Og det virker som Linda er like mye idrettsminister som hun er kulturminister. Hun var aktivt deltakende på ungdoms-OL på Lillehammer tidligere i vinter, og vil gjerne understreke hvor viktig det er at Norge – og absolutt ikke bare Trøndelag – skal arrangere store mesterskap i vinteridrett slik at vi får markedsført landet vårt og – aller viktigst – skape verdier før, under og etter selve arrangementet.

– Sånn som miljøvennlig kunstsnø. Kanskje det er det vi skal leve av etter oljen? Og hvis ikke vi i Norge skal ta på oss å gjennomføre slike arrangement – hvem skal da gjøre det?

Bare for en liten stund

Linda forteller at hun alltid har vært glad i å jobbe og gjøre en innsats. Slik har det vært siden hun vasket seg gjennom sine ungdoms somre hjemme i Klæbu. Det er viktig å ha en jobb å gå til og vite at man bidrar til fellesskapet, mener hun. Mye viktigere enn å være perfekt på Facebook og Instagram.

– Men jeg er en livsnyter, også, altså. Jeg liker veldig godt å gå på kafé, drikke vin og sitte og slarve med venninner og dra på jentetur.

Slike aktiviteter er satt på vent for en stund, men det er helt greit. For hun skal ikke være statsråd resten av livet. Det er et intenst, men kortvarig privilegium.

– Jeg gjorde en avtale med barna på forhånd. Nå er det sånn en liten stund – og så blir det vanlig igjen etterpå.

Ble barna tatt med på råd før du bestemte deg?

– Nei, de er jo små. De skal slippe å stå til ansvar for det valget der, altså.

Uansett synes hun det er verdt å gjøre noen ofre når hun får styre over et så viktig felt som kultur. Det er kultur som gir livet mening, sier hun.

– Alle synger vi i kor eller spiller fotball eller går på ski. Vi fyller tida vår med noe som vi synes er meningsfullt. Det å få være med og sikre utgangspunktet for dette synes jeg er fantastisk. Den kraften som ligger i kulturen og frivilligheten er helt avgjørende for at vi har gode lokalsamfunn. Det er korpset og koret som gjør at vi blir kjent med hverandre, det er der det skapes gode relasjoner, sier hun. Tidligere har hun sittet i kulturkomiteen på Stortinget. Hun har mange venner som jobber i kulturfeltet og omtaler seg selv om en «ganske stor forbruker av kultur». Men at hun skulle bli kulturminister, se det kom litt brått på.

Ut av det blå

– Jeg ble jo litt overrasket, for å si det forsiktig.

Det var en ganske vanlig kveld i desember. Linda satt på sengekanten og leste bok for sønnen da det ringte fra et skjult nummer.

– Da pleier det vanligvis å være Erna. Men jeg trodde jo bare hun ville ha noen nye veier eller noe sånt, forteller den daværende lederen i Stortingets transportkomité.

Først følte hun at hun mistet kontrollen over situasjonen – en følelse vi skjønner at hun ikke er spesielt glad i. Så ble hun veldig bekymret for hvordan det skulle gå med familien.

– Det er så typisk damer, utbryter hun med hørbar irritasjon.

– Inni meg hadde jeg veldig lyst, ikke sant. Men så tenkte jeg bare på at det ikke kom til å gå.

Linda gikk ned til mannen sin, blek om nebbet og fullstendig i villrede.

– Han trodde det var noen som hadde dødd, sier hun og bryter ut i rå latter.

– Eller at jeg var gravid! Så han ble veldig glad når det bare var snakk om å bli statsråd.

Trond Helleland, ektemann og parlamentarisk leder i Høyre, stilte seg totalt uforstående til sin kones indre kamp. Sa at hun hørtes ut som «et typisk kvinnfolk» og minnet henne på at dette var det hun hadde jobbet for hele livet. Og plutselig var det ikke noe mer å tenke på.

Hun kaller seg feminist uten å tenke seg om et sekund og trekker frem Gro og Kaci som viktige forbilder.

– Uten deres innsats hadde ikke jeg sittet her i dag. I norsk politikk har likestillingen kom-met veldig langt. Vi har kvinnelig statsminister, finansminister og forsvarsminister. Lederen for NHO er en kvinne, det samme gjelder LO. Det er ganske unikt i internasjonal sammenheng. Men på andre områder henger vi langt etter – for eksempel i idretten. I særforbundene er det kun 13 prosent av lederne som er kvinner.

Nå har hun selv fått i oppdrag fra IOC å gjøre noe med nettopp kvinneprosenten i internasjonal idrett – fordi Norge er et foregangsland innen likestilling.

På vei ut

En forholdsvis ung minister, ennå ikke 40 år, gikk til jobben som erfaren høyrepolitiker. Først som bystyremedlem i Trondheim, senere i ulike komiteer på Stortinget. Men at hun skulle havne i Høyre var ikke gitt. Hun vokste opp i et hjem med tydelig arbeiderprofil, men hemmelig valg. Politisk ståsted var noe barna skulle få bestemme selv.

Slik blir det ikke for deres barn?

– Nei. Ungene våre blir sikkert skikkelig raddiser, ha ha! Men det går helt fint. Det verste jeg kan tenke meg er likegyldighet.

Da Linda opplevde sin egen politiske opp-våkning på videregående, turte hun først ikke å si noe hjemme.

– Jeg meldte meg inn i Høyre og flyttet til USA. En dag ringte mora mi og sa at det kom så mye post til meg fra Høyre, hun skjønte ikke hvorfor. Nei, det skjønner ikke jeg heller, sa jeg da.

Hun holdt på hemmeligheten en stund til, men da hun kom hjem til Norge ble hun etter hvert valgt til nestleder i lokallaget til Unge Høyre.

– Mora mi skjønte allerede den første kvelden at dette var min greie.

Og når forsto du selv at politikken var din arena?

– Du, det har jeg egentlig aldri skjønt. Så jeg er jo på vei ut, egentlig, det har jeg vært hele tiden. Jeg skulle til USA for å studere, jeg. Det ble det jo aldri noe av, men jeg tenker fortsatt at jeg skal gjøre noe skikkelig i livet mitt. Det er jo ennå ikke for seint.

 

Beste bok?
Berlinerpoplene av Anne B. Ragde.

Favorittmusikk?
Å, det er så mange gode norske nå. For eksempel Aurora og trønderske Seeb er veldig flinke. Men favoritten er Coldplay.

Store sceneopplevelser?
Hm, jeg sier rett og slett Olavsfestdagene jeg.

Beste film?
Schindlers liste – den første store filmopplevelsen.

Og TV-serie?
House of Cards.

Billedkunst?
Gullvåg – min desiderte favoritt.

Store idrettsopplevelser?
Lerkendal og Granåsen!

Hva gjør du helst en søndag formiddag?
Kommer meg ut i marka eller på fjellet, på ski eller til fots.

Og en lørdag kveld?
Familiekos og hygge med barna. En liten fest er heller ikke å forakte.

Hvor liker du best å reise?
Asia. Vi har vært der mye med barna.

Hva gjør du for å koble av?
Springer en tur eller leser en bok.

Hva gjør du for å finne mot og styrke?
Snakker med noen utvalgte mennesker som betyr mye i livet mitt.

Hvilken egenskap skulle du ønske at du hadde?
Jeg skulle gjerne vært mer tålmodig.

Fortell noe om deg selv som ingen ville trodd!
Jeg er rett og slett ganske handy.