De særtrønderske kirkeklokkene i Vår Frue kirke i Trondheim Foto:Henrik Hagebakken / Lykt

De særtrønderske kirkeklokkene i Vår Frue kirke i Trondheim

Tårnets hemmeligheter

Du kjenner nok til at Bymisjonen holder Vår Frue kirke åpen, med omsorg for medmennesker som lever i samfunnets ytterkant. Men visste du at det fra toppetasjen har blitt holdt våken utkikk etter farer som truet oss alle?

TEKST: Guro Kulset Merakerås / Meramedia

FOTO: Henrik Hagebakken / Lykt


07. april 2017

– Vi må gå gjennom orgelet, sier kirketjener Sjur, og leder oss opp via galleri og gjennom en dør i kirkens praktfulle instrument. Det er temmelig kronglete å komme seg til tre-trappene som skal lede oss til det Sjul Olsborg kaller ti små etasjer opp. Slik har det ikke alltid vært. En gang i tiden var tårntrappene i Vår Frue tilgjengelig for alle, slik at byens befolkning kunne legge søndagsturen opp til toppen av tårnet. Etter å ha fått med seg skjørtekanter og frakkeskjøter opp alle steintrappene, ble de belønnet med utsikten fra det som den gang var en plattform med balustrade, altså et slags rekkverk, rundt. Trappen lå i de 2,5 meter tykke veggene, kan forsker og arkeolog hos Nidarosdomens Restaureringsarbeider, Øystein Ekroll, fortelle. Vi klatrer opp stadig brattere tretrapper. Disse ble satt inn etter at det ble tatt hull på kirkeveggen for kirkas nye urskiver i 1905. Nå står vi på baksiden av urskiven, ser at vi er på størrelse med langeviseren, og skjønner at trappa ikke kunne gå gjennom uret. Øystein viser ivrig fram det gamle urverket i midten av rommet, som via stag var koblet til hver av de fire urskivene på kirka.

– I dag er det mekanisert, selvsagt, sier Øystein, med en viss beklagelse i stemmen. Få, om noen, kjenner bedre til hvordan Vår Frues bygningsmasse har endret seg gjennom tidene, enn nettopp Øystein. For litt siden klatret han ivrig ut på en gammel kirkeklokke for å vise det særtrønderske fenomenet med kirke-klokker som ble ringt i ved at to mann klatret opp på klokka og gynget kraftig. Nå tramper han videre opp trappene. Til det vi kan kalle doetasjen. Vårt første møte med det praktiske livet i brannvaktleiligheten på toppen av Vår Frue. Det er i grunnen en bedriten historie, for å si det som det er. La oss vente litt med den.

 

Utedoen i toppen av Vår Frue kirke i Trondheim

 

Vi skal opp til det som er en loftsleilighet. Rommet som oppstod da Vår Frue menighet så seg lei av lekkasje-problemene det flate tårntaket hadde for-årsaket i alle år, og bygde et pyramidetak på kirketårnet. Året er 1779, og byen mister et turmål og et utsiktspunkt for folk flest. Til gjengjeld får den en ny brannvakt. Herfra skulle det speides etter branner. Ble det oppdaget røyk på steder hvor det ikke naturlig hørte hjemme, ringte brannvakta med en kirkeklokke som var tilegnet formålet. Med flagg ut av vinduet markerte de retningen for brannen, og dermed var det bare for alle voksne menn å legge beina på nakken og rykke ut. En brann kunne spre seg fort, og da ville alle bli skadelidende. Det var derfor en selvfølge at alle stilte opp ved slukkearbeid, og ikke minst sjøfolk på skip som lå i havn gjorde stor nytte for seg. Dette var karer som var flinke med tau og presenninger, og vante med rask handling i kritiske situasjoner.

 

Utsikten nedover Nordre gate, sett fra Vår Frue kirke i Trondheim
Utsikt nedover Nordre gate

 

I dag sørger automatiske alarmer og oppringning fra mobil for rask varsling. Kjappe biler med godt slukkeutstyr rykker ut med ulende sirener. Brannvakta i Vår Frue ble etablert i en annen tid. Før telefonen. Før bilen. Det måtte så å si innkalles til dugnad hver gang en brann skulle slukkes. Da var det nyttig at noen satt høyt der oppe og kunne oppdage ulykken tidlig. Så det ble holdt vakt. Av menn som bodde her oppe flere dager i strekk. Som gikk runder og kikket ut av de fire vinduene som peker i hver sin himmelretning. Fyrte i ovnen og laget mat. Våket over byen sin og så sine medborgere som små maur i gate-bildet, med et folkeliv som var langt mer yrende enn i dag, selv om byen hadde færre innbyggere.  Siste mann gikk av vakt i 1937. Da var telefoner blitt såpass utbredt at de fleste hadde en eller annen i nabolaget som kunne ringe og varsle brann – og brannvesenet hadde biler de kunne rykke ut med. Under krigen ble utkikksposten bemannet på nytt, nå med panserplater for å beskytte den som satt i vinduet.

– Dette rommet er således også et krigs-minnesmerke, presiserer Øystein Ekroll. Det, og et minnesmerke om en annen tid. Da noen på vegne av fellesskapet måtte være på utkikk etter trøbbel her oppe i tårnet.

 

Loftsleiligheten i toppen av Vår Frue kirke i Trondheim
Panserplatene under vinduet fra krigens dager

 

– Jeg traff en dame en gang, som under skolegangen på Gerhard Schøning hadde fulgt med ut av vinduet på at det hver lørdag ble heist ned en kagge på utsiden av tårnet, sier Øystein. Vi er tilbake i doetasjen, der det er en god gammeldags utedo. Inne. Den måtte jo tømmes. Folk flest visste nok ikke hva det var i kaggen som ble heist ned langs kirkeveggen. Bortsett kanskje, fra de som befant seg i nærheten den gangen tauet røk. Da ble en av tårnets hemmeligheter grundig avslørt.