Helene Olafsen for LØV -et blad fra Byhaven Foto:BERRE / Mikkel Walle

Snøbrettjenta fra Oppegård ble toppidrettsutøver allerede som 16-åring

En annen dans

Som ung snøbrettstjerne så Helene Olafsen på media som noe hun bare måtte holde ut. Hva er da mer naturlig enn å underholde det norske TV-publikum med selskapsdans hver lørdag?

FOTO: BERRE / Mikkel Walle

TEKST: Marte Rye Bårdsen


08. november 2017

Noen mennesker er sånn at du forventer at de skal sprudle. Du har sett dem i aksjon, de er så blide og flinke og tar det meste på strak arm. Sjarmerer alle i senk og bobler over av glede og energi. Det er egentlig ganske urettferdig, for alle har behov for å trekke pusten innimellom.

Tåka ligger tungt over Oslo denne tirsdagen i oktober. Flyene over Gardermoen må ta noen ekstra runder før de våger seg ned i den grå suppa. Helen Olafsen har nettopp startet dagen og skrudd volumknappen så vidt opp til hørbart nivå.

– Det er rett og slett utrolig mye akkurat nå, sier hun rolig. Hun har noen få timer ledig før dagens dansetrening starter og tempo må opp enten hun vil eller ikke.

Mye fuzz i show-bizz

For Skal vi danse er så visst ingen lek. Dagen før holdt hun det gående i åtte timer. De neste dagene blir det sikkert enda mer, nå skal de nemlig lære seg to ulike danser i løpet av en uke, forteller hun. Full fart i fremmed terreng, og Helene går på med dødsforakt. Går i kjelleren hver søndag etter sending før hun trekker seg opp til en ny uke med trening. Og krysser fingrene for at det skal dukke opp en og annen middagsinvitasjon fra venner, slik at hun får klemt inn litt normalitet i form av hjemmelaget mat og et sosialt liv. Kjæresten Johan Salveson har flyttet til Sogndal for å jobbe som lærer, så han ser hun heller ikke så ofte.
Hva sier egentlig han om den nye danse-Helene?

– Jeg hadde aldri gjort det, sier han, he he.

Det er ikke det at Helene er uvant med lange økter og harde tak. Ingen som så den tidligere snowboard-stjerna fighte seg til finalen i Mesternes Mester i vår tviler på verken styrke, utholdenhet, pågangsmot eller vinnerinstinkt. Men nå er det så mye mer – så mye utenom. Det er kjoler og stiletter, bar hud og paljetter, koreografi, kostymeprøver og planlegging av show. Og smil, smil, smil til kamera! Absolutt alt for at lørdagens sending skal bli perfekt.

For ei som har trent på knær-over-tær, lavt tyngdepunkt og brei beinstilling hele livet er overgangen stor. Strak vrist og hevet hode ligger ikke i ryggmargen.

– I dans er det sånn at du må slippe deg løs og gi deg hen. Men jeg kan ikke slippe meg løs – da glemmer jeg jo hva det var jeg skulle gjøre med den der tåa!

Det er et stykke unna snowboard-buksene?

– Jo da. Men det var ikke sånn at jeg aldri hadde gått i kjole før heller, altså.

Men hun innrømmer glatt at hun ikke forsto hva hun gikk til.

– Jeg angret som en hund de første ukene. Det ble så overveldende, hele den pakka. For det første er det rett og slett drittvanskelig å danse! Og det er estetikk på en helt annen måte enn det jeg er vant til. Jeg følte meg så naken der ute på gulvet – eller, på parketten som det heter, retter hun seg selv – og smiler litt av sin nyervervede dansesjargong.

– Det er jo bare deg og kroppen din, liksom.

Hvor viktig har det vært for deg å gå videre i konkurransen?

– Det er klart det blir viktig. Jeg har lagt overraskende mye av meg selv i dette, altså. For folk hjemme i stua er det bare underholdning, men vi jobber knallhardt gjennom hele uka. Og det handler jo også mye om å være personlig, vise hvem man er og nå ut til folk. Det å gå videre blir like mye en bekreftelse på at man lykkes med nettopp det. Heldigvis fikk jeg en fantastisk dansepartner. Jeg har blitt kjempeglad i Jørgen (Nilsen, profesjonell danser, journ.anm.) og jeg orker nesten ikke å tenke på at vi ikke skal jobbe sammen mer når dette er over.

Hun forteller at de allerede har begynt å planlegge reunions på nyåret. Man får venner for livet av å leve inne i slike TV-produksjonsbobler.

 

Saken fortsetter etter bildet

 

Hvem er du?

For halvannet år siden så hverdagen helt annerledes ut. Etter mange skadeavbrekk gjennom flere år – inkludert fire korsbåndsbrudd – sa kroppen stopp og Helene bestemte seg for å legge opp som toppidrettsutøver. Hun veide en internasjonal snowboardkarriere opp mot en kropp som skal holde livet ut, og valgte det siste. «Jeg gikk på en måte fra å være talent til å legge opp, med mye skader i mellomtiden,» sa hun i et intervju med TV2 den gang. En sannhet med modifikasjoner, for i baggen hadde hun et godt knippe med både VM-medaljer og world cup-seire. Hun var Norges mest meritterte boardercross-kjører. Men det var ikke sånn det skulle ende.

I ettertid har hun fortalt at det var vanskelig å finne seg selv på nytt. Hun hadde satset alt på dette ene kortet, og så var det plutselig ikke gyldig lenger. Hvem var hun? Hva skulle hun bruke livet sitt til?

– Det var bare idrett i hodet mitt. Jeg hadde ikke brukt noe tid på å finne ut hvem jeg var utenom det. Da idretten forsvant var det liksom ingen ting igjen. Heldigvis hadde jeg gode venner og en kjæreste som ga meg trygghet.

Det siste året har det ikke vært tid til så mye grubling. For ganske snart kom det henvendelser fra ulikt hold, og Helene forsto at hun sto stødig også uten brettet under beina.

Ble du tatt litt på senga av all oppmerksomheten?

– Ikke først. Men etter Mesternes Mester har det tatt helt av. Da ble jeg tatt på senga.

For det er ikke bare Skal vi Danse, må vite. Det er gjesteopptredener i Spårtsklubben på VGTV, hvor hun plutselig kan finne på å gjøre halsbrekkende yoga-øvelser midt på bordet – til programledernes store begeistring. I nett-TV-serien Klubbjakten på TV2 har hun besøkt 20 Premier League-klubber på 10 dager, for å se om hun kunne bli like glad i et engelsk fotballag som det kjæresten hennes er.

– Han er ikke sånn hooligan, altså. Bare lidenskapelig interessert.

Og hun har flere prosjekter på gang – som «kommer etter hvert».

– Det blir mer TV og mange nye utfordringer. Jeg liker å gå inn i en sånn boble som man gjør i store TV-produksjoner.

Lærerutdanninga hun startet på i 2015 er satt på vent. Døgnet har tross alt bare 24 timer.

This is a man’s world

Snøbrettjenta fra Oppegård ble toppidrettsutøver allerede som 16-åring. Hvor klar er man egentlig for det racet da?

– Jeg var veldig klar for å legge inn innsatsen og kjøre på. Men jeg var ikke like klar for motgang – og lite klar som person. Det er veldig mange ting man må ta stilling til når man reiser verden rundt alene – som jeg ikke skjønte at jeg tok stilling til. Jeg følte at jeg var voksen og tenkte at jeg skulle klare alt sjøl. Men det er mange personlige greier som ikke handler om det rent idrettslige.

Er det noe du husker som spesielt utfordrende?

– Hovedgreia var vel at det er en mannsdominert verden, det der. Og jeg var nok mer opptatt av å passe inn enn å være meg selv. Jeg tror ikke jeg ble meg selv før jeg var 24, sier Helene, 27.

Gamle TV-intervjuer med den purunge brettstjerna viser en forsiktig jente som ser ut som hun heller ville vært et hvilket som helst annet sted enn foran kamera.

Var du sjenert?

– Jeg var veldig usikker i mitt eget skall. Når du er utøver tenker du bare på idretten hele tiden. Jeg skjønte ikke at jeg i tillegg drev med underholdning. Media var bare noe jeg holdt ut. Jeg kom meg gjennom det og svarte det samme som alle de andre. Jeg var ikke interessert i noe annet enn å kjøre snowboard, jeg.

Bevegelsesglede – ikke kroppspress

Nå har media plutselig blitt hverdagen, og Helene har funnet seg litt bedre til rette i rampelyset.

– Folk kjenner meg igjen på gata, det er skikkelig uvant. Jeg har aldri vært opptatt av å være kjent, men når småjenter kommer bort til meg og sier at de ser opp til meg – da kan jeg gjerne være kjent, jeg. Jeg vil gjerne vise unge jenter at det lønner seg å trøkke litt på.

Hva slags forbilde ønsker du å være?

– Jeg har lyst til å formidle bevegelsesglede. At bevegelse er noe mer enn trening. Bare det å røre seg og bruke kroppen gir meg så mye og jeg vil gjerne få flere til å oppleve det samme. Folk sier at jeg tar ting så lett, men det gjør jeg ikke. Jeg bare aksepterer at man er nødt til å legge ned en innsats for å få til noe. Det er ikke alt som er gøy med en gang, men så blir det morsomt etter hvert. Dans for eksempel, he he. Nå begynner det å bli gøy. Men jeg er fortsatt ikke i flytsona, altså.

Hva med det disse unge jentene må forholde seg til av fokus på kropp og utseende – er det noe du tenker mye på?

– Ja så klart. I Skal vi danse vil jeg få fram at det er morsomt og at jeg koser meg. Smilet og gleden er det viktigste. Viktigere enn sensualiteten i en tango. Men så tenker jeg samtidig at det ikke er noe galt i å være sexy, så lenge det ikke skaper et sexpress. At litt nakenhet kan være fint hvis det er i en sammenheng der det passer. Så lenge det ikke dreier seg om rent kroppsfokus. Men for min egen del er jeg glad jeg er såpass voksen og trygg på meg selv når jeg tilbringer alle de timene i en speilsal, det må jeg innrømme.

Alene på brettet

Et sted langt der framme skal altså Helene bli lærer. Selv om hun nå bruker all sin tid på TV-produksjon er det den langsiktige planen.

Er du sikker på at du ender opp der?

– Nei det er jeg ikke. Men det er det jeg har lyst til. Jeg vet i hvert fall at jeg ikke skal gjøre den samme tabben en gang til og bare holde på med én ting hele tiden – og så gå rett i kjelleren hvis det ikke blir sånn som jeg hadde sett det for meg.

Hun forteller at valg av studier egentlig var litt tilfeldig.

– Kjæresten min er lærer, det samme er foreldrene hans. Så jeg ville se om det kanskje kunne være noe for meg også.

Morsomme medstudenter og gode forelesere fikk henne til å fortsette – og inspirerende minner om lærere hun selv har hatt, som har fått henne til å elske fagene.

Helenes egne foreldre jobber i politi og embetsverk. Og så er de gamle langrennsløpere.

Så det var ikke de som først fikk deg opp på brettet?

– Nei, på ingen måte.

Hadde du venner som kjørte snowboard?

– Ikke det heller. Det var helt selvbestemt. Jeg ville være som de kule gutta. Og så syntes jeg ski var så kjedelig. Jeg har vel aldri ønsket meg noe så sterkt som da jeg ønsket meg mitt første snowboard. Det så så kult og gøy ut! Så fikk jeg et brett i julegave av mamma og pappa. Og dro rett ut på et jorde ved huset vårt. Pappa var heis og dro meg opp bakken sånn at jeg kunne kjøre ned igjen.

Hvor gammel var du da?

– Seks år. Jeg har nok alltid vært veldig sta, og det der var helt min egen greie.

Det sosiale foregikk andre steder; Helene drev både med friidrett, håndball og fotball. Men så fort hun fikk mulighet stakk hun i bakken. Enten til Ingierkollen hjemme i Oppegård, eller når familien av og til dro på tur til større fjell og brattere heng. Time etter time, alene på brettet. Resten er historie, som det heter.

Aldri mer dans

Hva slags forhold hadde du til dans før denne høsten?

– Jeg har alltid elsket å se på dans, alltid syntes det er så vakkert og hatt lyst til å lære. Jeg gikk faktisk et par måneder på freestyle i 5. eller 6. klasse, men det likte jeg ikke i det hele tatt. Jeg husker vi hadde avslutning og skulle løpe rundt i ring, sånn løp-løp, spark-spark. Jeg hadde selvsagt glemt koreografien og løp rundt og sparket litt her og der. Så hørte jeg at noen lo i salen, og var helt sikker på at det var meg de lo av. Aldri mer, tenkte jeg da. Så feil kan man ta.

– Som voksen har jeg vel danset sånn som nordmenn flest danser, ute på byen og en swing i ny og ne.

Swing?

– He he, ja du vet vi idrettsfolk lærer jo gjerne å danse swing. Så når La det swinge kommer på anlegget, da strømmer idrettsfolket ut på gulvet. Swing er jo folkelig da – det er en pardans, men uten det der sensuelle, sier hun – med forsiktig aversjon. Det er ingen tvil om at hun tenker på tangoen.

– Hele den greia med blikket og alt det der. Streng og sensuell! Det kommer ikke så lett til oss nordmenn, altså. I hvert fall ikke til meg.

 

12 kjappe med Helene Olafsen

Hva gjør du helst en vanlig lørdag kveld?
Da er jeg med venner, lager god mat og drikker litt vin. Jeg har blitt glad i å gå på byen også, hvis jeg er med de riktige folka. Men jeg trives nok best på vorspielet.

Og en søndag formiddag?
Da er jeg ute i skogen eller kjører snowboard eller gjør noe annet aktivt. Etter en lang frokost. Jeg elsker lange frokoster.

Hva leser du?
Akkurat nå leser jeg altfor lite, har ikke nok tid og ro. Men jeg liker egentlig mye forskjellig. Er ikke så glad i krim, men leser alt fra Ibsen til Erlend Loe. Til og med Jon Fosse. Jeg skal jo bli norsklærer!

Hva ser du på TV?
Helst noe gøy. Og selvsagt Skal vi Danse. Det er litt rart å se på seg selv, men jeg liker å se på de andre. Så ser jeg Side om side, Game of Thrones – ja, mye serier, som alle andre.

Hva slags musikk liker du?
Mye forskjellig der også. Fra Elvis Presley til Sia og Justin Bieber. Konsert? Nei, det hater jeg. Det er bare mange ting jeg ikke liker samlet på ett sted: stå lenge i ro, få vondt i kroppen, lang dokø…

Hva gjør du for å manne deg opp?
Da setter jeg på høy musikk og er litt alene. Kjenner litt etter og finner tryggheten i meg selv. Eller tar en joggetur.