Haddy N'jie Foto:Lasse Berre

Haddy N’jie

Som barn presset hun seg så hardt at hun ennå ikke greier å nyte synet av klassisk ballett. Haddy innrømmer at hun fortsatt jobber for mye, men hun vet hvor grensen går. Og hun kjenner at hun savner å danse.

TEKST: Marte Rye Bårdsen

FOTO: Lasse Berre


26. september 2014

Haddy N’jie har hodet fullt av vann. Helt siden det ble klart at hun nok en gang skal lede høstens TV-aksjon har hun prøvd å lære seg så mye som mulig om Kirkens Nødhjelps vannprosjekter rundt om i verden. Prøvd å forstå hvorfor det er så komplisert å gi mennesker varig tilgang til det vannet vi alle trenger for å leve. Hun trenger å få historiene under huden og kunnskapen på plass.

– Det er min jobb å få folk til å forstå hvorfor årets sak er en viktig sak, og vise at pengene havner der de skal. Vi har jo hørt om brønn-boring i Afrika siden 80-tallet – hvorfor trenger vi fortsatt å samle inn penger til dette? Heldigvis har Kirkens Nødhjelp gode svar som skaper motivasjon for å bidra.

Den profilerte programlederen og artisten har nylig vært i Etiopia og skal straks til Afghanistan for å se nærmere på konkrete vann-prosjekter. Det har vært ni til fire en god stund. Når det nærmer seg aksjons-dag blir det tilnærmet 24/7.

– Vann, vann, vann, det er alt jeg tenker på for tiden, sier hun med et lite smil. Og det er nettopp dette hun elsker med jobben sin. Å spørre og grave, prøve å forstå, møte folk som har erfaring og kan forklare. Når hun nå sitter og skal fortelle oss om det som opptar henne aller mest har hun stålkontroll på de fleste detaljer. Hun er like vakker som på skjermen. Elegant kledd, hyggelig mot alle – men en anelse mer kvass i kommentaren enn det vi vanligvis får høre. Heldigvis.

Det er femte gangen hun leder TV-aksjonen. Hun er rutinert, men tar ikke lett på oppdraget. Grundig forarbeid. Full innsats. Nøye oppfølging i etterkant. Egentlig virker det ikke som Haddy tar lett på noen ting i det hele tatt – om det er som journalist eller programleder, konferansier eller artist. Hun forteller at hun er kjent for å aldri ta telefonen. Ikke fordi hun ikke vil snakke med folk som ringer, men fordi hun må konsentrere seg om én ting av gangen. Lage seg blokker med tid. Ta det andre etterpå.

– Hvis jeg sitter og planlegger en nært forestående tur til Afghanistan, og så ringer Eirik Newth for å diskutere utdelingen av Kavli–prisen, som er et annet nært forestående oppdrag – da kan jeg bare ikke snakke med ham akkurat da. Jeg kan ikke skru over til astro-fysikk og nano-vitenskap på noen sekunder. Det er som hvis du hele tiden gasser og bremser, gasser og bremser – hvis du må skifte fokus hele tiden så bruker du så mye energi på de skiftene. Og det har jeg ikke tid til.

Det helt spesielle blikket. Det som skiller seg ut i mengden og viser at her er det noen som har lyst til å snakke med deg. Det er det hun søker når hun er ute for å lage reportasjer. Der det oppstår en umiddelbar forbindelse som bekrefter at mennesker er like uansett hvor man befinner seg – og at verden er grunnlegg-ende urettferdig.

– Man høster som man sår – det er det dummeste jeg hører, sier hun med dårlig skjult sinne. Hun forteller om ei ung jente hun en gang møtte i en flykt-ninge-leir. En 16-åring som hadde alt som skal til for å lykkes – oppdrift, vilje, pågangsmot og livskraft – men likevel ingen muligheter. Og hun forteller om en kvinne hun møtte i en landsby i Tanzania i 2009, da TV-aksjonen samlet inn penger til mikro-finans-iering for å styrke kvinners posisjon i ulike samfunn.

– Hun hadde virkelig ingenting. Jeg sa at hun måtte si fra når det ble for privat – for alle ønsker jo å ha en viss kontroll over hvordan de fremstår, ikke sant. Og da fortalte hun at hun faktisk hadde lånt den madrassen som lå på gulvet fra naboen, fordi hun ville ikke vise på TV at hun sov rett på gulvet. Men selv så fattig som hun var valgte denne kvinnen å spise utenfor huset sitt, i tilfelle det kom noen forbi som var enda mer sulten enn henne. Det er det vakre i mennesket, altså. Jeg prøver å holde kontakten med noen av de jeg møter, men mennesker på flukt blir så fort borte.

Mister du aldri motivasjonen når du ser håp-løs-het på nært hold?

– Aldri. Man kan si at det er en dråpe i havet, men for det enkeltmennesket som får hjelp er det helt avgjørende. Det er så arrogant å si at det ikke hjelper.

Vestfrontplassen forplikter. Det kjente plutselig Haddy på da hun var på vei nordover til Olavsfestdagene i sommer for å holde tale og synge over årets festivaltema, «folk». «Tullete nervøs,» skrev hun på Facebook dagen i forveien.

– Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til. Det var et ærefullt oppdrag som jeg takket ja til med glede, men da jeg forsto at bare jeg skulle snakke en hel time ble jeg litt sånn – oj, det var lang tid! Men jeg har vært så heldig å få møte utrolig mange kloke mennesker på min vei, så jeg tok utgangspunkt i dem da jeg skrev talen.

Olavsfestdagene er en kirke- og kulturfestival – er du en religiøs person?

– Jeg regner meg som religiøs, men har ingen bok å gå til for svar. Sånn blir det kanskje når man vokser opp i et muslimsk-agnostisk–feministisk hjem i en kristen kultur.

Etter endt oppdrag foran et begeistret publikum ble Haddy værende i Trondheim på privat ferie. Vel, forholdsvis privat, siden kjæresten heter Trond Giske. Hun ville ikke snakke om forholdet da, og hun vil ikke snakke om det nå – men forteller smilende at det var som om hele byen oppførte seg som en slags kollektiv svigermor. I løpet av oppholdet fikk hun med seg en god del av det resterende programmet på Olavsfestdagene.

– Blant annet Kirkens Bymisjons åpen mikrofon i Vår Frue kirke. Det var noe av det fineste på hele festivalen. Jeg synes i det hele tatt det var en veldig fin festival med en tydelig tanke bak programmet.

Får du gå i fred på store arrangementer?

– Ja, nordmenn er greie sånn. Det er selvsagt noen som kommer bort for å prate, og jeg synes nesten alltid det er spennende å snakke med folk, men det er jo ikke alltid det passer. Under Åge-konserten i Borggården var det til slutt en streng trønderdame som snudde seg og sa: «No må du la ho vær i fred!» Hun skulle vel passe på meg litt, he he.

– Jeg må skryte litt mer av Trondheim og Trøndelag altså, sier hun plutselig og drar frem en bunke ark fra veska. Det er statistikk over de siste årenes TV-aksjoner som viser at trønderne er rause bidragsytere. I tillegg er den trønderske dugnadsånden upåklagelig, forteller hun.

– Og Trondheim er jo den byen utenom Oslo hvor vi kommer til å være mest til stede under årets aksjon! P3-aksjonen skal ha sending fra en boks på torget i tre døgn og så blir det stor konsert på selve aksjonssøndagen, hvor vi også kommer til å være innom i live-sendinga.

En samlende størrelse for nasjonen. Det er ikke bare TV-aksjonen og Olavsfestdagene som ønsker seg Haddy når noe viktig skal markeres. Tidligere har hun vært programleder på Eurovision Song Contest og Idrettsgallaen. I jubileumsåret for Norges grunnlov har hun laget programserien Jakten på Norge sammen med svenske Per Sinding Larsen og ledet festforestillingen fra Eidsvoll på 17. mai. Hva tenker hun selv om at hun har blitt de store anledningers ansikt?

– He he, ja jeg må jo bare innrømme at det har blitt sånn. Jeg vet
ikke – jeg tenker at når det er den type TV-sendinger så prøver jeg alltid å snu kamera inni hodet mitt. Fordi det vi lager handler egentlig om å samle alle som sitter rundt omkring og ser på – og det er generelt veldig hyggelige folk. Så jeg synes det er en ære, men jeg synes sjelden at det er så veldig skummelt. Folk flest er jo trivelige – og folk flest vil mer enn gjerne samles om noe. Så er jeg foran kamera, og så er andre foran skjermen, og så handler det om alle oss sammen. Dessuten er ikke TV så veldig viktig, egentlig. Folk tar det ikke så veldig alvorlig, og det verste som kan skje er at jeg dummer meg ut. Unntaket er TV-aksjonen, hvor jeg tenker at hvis jeg ikke gjør en god nok jobb så kan det hende at folk gir mindre penger. Det har en betydning for andre mennesker. Minnekonserten i Oslo Spektrum en måned etter terroranslagene mot Utøya og Regjeringskvartalet var selvsagt annerledes. Det var nok det mest krevende jeg har gjort som programleder. Hele produksjonen var spesiell. Alle var så preget av det som hadde skjedd. Det er første gang jeg har hatt en reserveprogramleder stående klar i kulissene i tilfelle det skulle skje noe med meg. Og da Jens Stoltenberg kom på scenen helt til slutt, etter at selve konserten var ferdig, reiste alle seg backstage for å høre på talen hans.

Jobb og privatliv – privatliv og jobb. Det ene glir fort over i det andre. Hun er Haddy på scenen eller skjermen – om enn litt søtere enn normalt. Og hun er Haddy i musikken hun lager – om enn litt mer mørk og skipbrudden enn normalt. Hun byr på seg selv, som det så fint heter. Og hun tar ofte med seg jobben inn i privatsfæren. Visst kan hun sette pris på en kveld i sofaen foran TV-en, men dataen er alltid på fanget. Et arbeidsdokument alltid tilgjengelig, en tale som skal skrives, en sending som skal planlegges. Tankene er alltid på høygir. Hodet alltid påkoblet.

– Ja, jeg jobber mye. Jeg jobber nesten hele tiden. Det er bare det at jeg får så mange spennende forespørsler som jeg ikke greier å si nei til. Dessuten tror jeg folk flest multitasker mye mer enn meg. Men det jeg gjør er mer synlig. Jeg har verken FAU eller SFO å forholde meg til, jeg har ikke en stor familie som må organiseres, ingen barn som skal transporteres hit og dit. Jeg kan bruke all energien min på jobb. I sum tror jeg ikke at jeg har mer å gjøre enn mange andre. Jeg kan være lat jeg også, og synes det er noe dritt å stå opp tidlig om morgen-en. Men jo da, jeg bør egentlig lære meg å slappe av litt mer – litt oftere. Det er ikke bra å aldri ha fri, jeg er klar over det. Jeg jobber med saken.

I løpet av høsten skal hun forhåpentligvis også gjøre ferdig en plate – for første gang med bare norske tekster. Når får hun tid til å skrive musikk? Underveis – bokstavelig talt.

– Når jeg beveger meg fra ett sted til et annet, da kommer det gjerne låter. Hvis jeg går gjennom byen, eller sitter på buss eller tog. Da har jeg tid til å la tankene sveve.

Hva skriver du om? 

– Om det som opptar meg mest. Mennesker. Jeg har slitt mye med sosial angst, og da blir du ekstremt bevisst på menneskene rundt deg. Jeg jobbet i bar en periode som en slags eksponeringsterapi. Det var stort sett bare musikere som jobbet der – med større eller mindre grad av sosial angst – så vi byttet på å gå og legge oss nedpå litt hvis det ble for intenst.

Utbrent som 11-åring. Haddy gikk tidlig på den smellen enkelte opplever når karrierejaget blir for voldsomt og arbeidspresset for høyt. Hun jobbet to sesonger i Midt i Smørøyet – et av de aller første NRK-produserte programmene hvor barn selv fikk lov å være programledere. I tillegg danset hun klassisk ballett i operaen fire dager i uken.

– Jeg bodde på Kolbotn og måtte ta toget inn til byen alene og hjem igjen fra jeg var åtte år. Mamma hadde jo jobb, så hun kunne ikke drive og følge meg hver dag. Jeg husker så godt når hun lærte meg å reise alene. Først var hun med meg noen ganger, slik at jeg skulle lære meg akkurat hvor jeg skulle gå. Så var det noen turer hvor hun satt i togvognen bak, slik at jeg liksom ikke så henne – hun skulle bare følge essay writer for hire etter meg. Til slutt måtte jeg greie meg sjøl. Med klare instruksjoner om å bare gå rett frem dit jeg skulle, ikke stoppe, ikke snakke med noen eller se på noen – og hvis noe ble vanskelig skulle jeg gå rett inn i en butikk hvor det jobbet en dame og be henne om å ringe til mamma. Dette ble så prentet inn i meg at jeg tror jeg går sånn fortsatt når jeg beveger meg gjennom byen. Rett frem dit du skal, ikke stoppe, ikke se på noen.

Til slutt ble det for mye for lille Haddy. Hun sov ikke godt, våknet midt på natten og trodde det var morgen. Hun gjennomførte sine to sesonger midt i smørøyet, men det kostet krefter. Et par år senere sluttet hun også å danse, og fortsatt greier hun ikke å nyte synet av klassisk ballett.

– Det var derfor jeg likte den filmen Black Swan så godt. Den beskriver noe av den groteske skjønnheten i den klassiske balletten, sier hun. Hun danser fortsatt ikke – ikke på byen heller når hun en sjelden gang går ut. Aller helst vil hun sitte i et mørkt hjørne og snakke med gode venner.

– Jeg er en gammel sjel, sier hun lakonisk. Men om noen overtaler henne blir hun nok med litt lenger ut på gulvet, der hun i det minste kan høre musikken. Når hun tenker seg om kjenner hun at hun savner å danse. Så hun må kanskje jobbe med saken.