Kåre Ingebrigtsen for LØV -et blad fra Byhaven Foto:Lasse Berre

Brutterns hjemkomst

Kåre Hedley Ingebrigtsen er ikke så glad i oppmerksomhet, men takket ja til Trondheims mest synlige jobb uten betenkningstid.

FOTO: Lasse Berre

TEKST: Marte Rye Bårdsen

OPPKLEDER: Maria Helløy Schistad


10. november 2014

Det er sant at det er historie i veggene på Brakka, slik alle sier. Du kjenner det med en gang du kommer inn døra. Gøran Sørloth reiser seg fra kaffebordet, med koppen i hånda, og spør om vi trenger hjelp. Ned trappa fra andre etasje kommer Kåre Ingebrigtsen tuslende sammen med Nils Arne – mannen uten etternavn. «Skal du ut, eller?» spør Kåre sin gamle læremester og åpner den lave porten som skiller inngangspartiet fra kontorområdet. «Æ ska pess først. Og det klare æ sjøl», svarer Nils Arne og forsvinner innover i lokalet. Kåre lar seg ikke affisere, og tar imot oss med et varmt smil. Han har selv skrevet sine kapitler i den til tider påtrengende suksesshistoria til Rosenborg.

– Det er så mye kunnskap og erfaring samlet her på huset. Det må vi bruke til vår fordel. Ikke gjøre det til en hemsko, sier han, vel vitende om at trenere kommer og går. Han håper uansett at 4-3-3 består.

De fleste har nok fått med seg den evinnelige diskusjonen rundt Rosenborgs hovedtrener, men vi tar med en liten oppsummering for ordens skyld. I juli i år fikk daværende trener Per Joar Hansen sparken etter misnøye fra både styre og spillergruppe. Kåre Hedley Ingebrigtsen, den gamle midtbanehelten, hele Trondheims «Bruttern» – kjent både for sine fotballferdigheter og for en legendarisk hockey-sveis – ble hentet inn på kort varsel for å trene laget ut sesongen. Rykket ut av sin rolle som assistenttrener i Viking for å hjelpe gamle venner på Lerkendal. Få dager etter tiltredelsen dro han med mannskapet til Irland og bekjempet Sligo Rovers. Og stemningen sto i taket. Det var atter «hope in a hanging snore». Når vi besøker Brakka, tre kamper før serieavslutning, har det samme refrenget blitt sterkere: Kåre har kommet for å bli. Men Kåre selv holder fortsatt alle muligheter åpne. Han venter på styrets avgjørelse.

– Det er sånn det er å holde på med fotball. Du vet aldri hvor du befinner deg neste år. Jeg blir gjerne i Rosenborg i mange år, jeg. Men hvis jeg skal være fotballtrener til jeg blir pensjonist er det uansett lite sannsynlig at jeg får være her hele tiden.

Hjem til Lerkendal. Han innrømmer glatt at det var det han følte da han ble spurt – og sa ja uten betenkningstid. Det er her han har vært lengst som spiller. Det var dette laget han drømte om da han som guttunge trente på Utleira IL. Han spilte sin første kamp i den svarte og hvite trøya som 18-åring, og fikk være med på starten av det som skulle bli storhetstida – da Rosenborg spiste seriemesterskap til frokost. Herfra ble han kjøpt opp av Manchester City, byrivalen til favorittlaget fra barndommen, Manchester United – en begeistring han ikke snakket så høyt om de årene han bodde i England.

– Det fungerte sånn passe. Jeg tror ikke City visste helt hva slags spiller de hadde kjøpt, egentlig. Alt virket så tilfeldig.

At han skulle komme tilbake til Lerkendal som hovedtrener var ikke noe som sa seg selv. Da han måtte legge opp i 1997 på grunn av et komplisert beinbrudd («de satte inn ei metallstang som var for lang, så den ble liggende å slå mot beinet»), hadde han ikke lyst til å bli trener i det hele tatt.

– Nei, trener skulle jeg ikke bli. Så jeg prøvde meg på noen andre jobber. Men du vet, å plassere meg på et kontor – det fungerte verken for meg eller de jeg jobbet sammen med. Jeg kjedet meg, og dermed var det ingen som fikk arbeidsro.

På Lerkendal er hans egen arbeidsro under konstant press. Det er en daglig øvelse i skylapper og døve ører.

– Alle mener noe om Rosenborg. I Viking var det bare Viking-fansen som hadde en mening om det vi gjorde. Sånn er det med de fleste klubber i Norge. Men med Rosenborg er det annerledes. Hele Norge mener noe om dette laget. Den ene dagen er jeg komplett idiot, den neste dagen et geni. Ingen av delene er sant. De fleste befinner seg et sted midt imellom, sånn er det med meg også, men i media blir du helst det ene eller det andre.

Han leser ikke så mye av det som står i avisene og følger i hvert fall ikke med på sosiale medier. Da han selv var aktiv spiller trengte man bare å forholde seg til spillerbørsen i avisa på mandag, og det kunne være ille nok. Nå er situasjonen mye mer ekstrem.

– Du aner ikke hva folk får seg til å skrive. Jeg tenker på den hetsen som Erik Hoftun har vært utsatt for. Man skal tenke seg godt om før man slipper unge spillere ut i den verdenen der. De må være robuste nok til å tåle det som kan komme.

«Æ blir pudra!» Han sier det i et mildt anfall av sjokk og vantro. Og han sier det istedenfor det mer sedvanlige «hallo» til noen som har ringt ham akkurat idet han gjøres klar til forsidefotografering for LØV. Så ler han avvæpnende av det hele – av seg selv og av situasjonen. Hever øyenbrynene megetsigende, men tar på seg skjorte og slips som han får beskjed om. Han må bare ha litt hjelp til å knyte slipsknuten.

Er du utenfor komfortsonen din nå?

– Laaaaaangt utenfor!

Noen har en konferanse på VIP-tribunen og er midt i innledende small-talk når vi passerer. Kåre ser et øyeblikk litt rådvill ut, uforberedt på folkemengden som står i klynger rett innenfor døra. Så går han besluttsomt videre, passerer et trillebord fullt av kaffekanner og blir borte. Noen av konferansedeltakerne stopper midt i samtalen og kikker etter ham. Kåre synes det er greit å gå stille i dørene.

– Jeg har holdt en del foredrag og sånt, men – jeg er ikke så glad i den type oppmerksomhet. På treningsfeltet er det selvsagt helt annerledes. Da må jeg ha full oppmerksomhet fra alle.

Hva synes du om å ha Trondheims mest synlige jobb?

– Jeg tenker ikke sånn på det. Jeg tenker at jeg har Trondheims beste jobb, med en fantastisk gjeng rundt meg og en dedikert spillergruppe. Jeg føler meg bare privilegert.

Tenker du at trenerrollen har endret seg mye siden du selv var ung spiller?

– Ja. Før i tiden var man først og fremst trener. Nå er man mer sirkusdirektør. Se på meg, da. Her sitter jeg – og blir pudret! Ha-ha!

Innerst på VIP-tribunen er det tomt og stille. Veggene er dekket av gamle fotografier fra gode dager. Nils Arnes boblejakke og veivende armer er et tilbakevendende motiv.

– Nils har gjort det vanskelig for oss som kommer etter, på den måten at publikum her er bortskjemt. Det er bare seier som er godt nok for dem.

Men du er jo også en del av den historien der?

– Ja, jeg er jo preget av det selv også. Jeg har ikke blitt fotballtrener for å safe inn til en fjerdeplass. Det får gå som det går, men jeg skal vite med meg selv at jeg har gått for gull.

Hva er det som driver deg?

Det er galskap, flirer han.

– Nei, alvorlig talt så er det det vi skaper sammen hver eneste dag. Det felles målet. Vissheten om at én dag skal vi vinne – sammen.

Hva er det med fotball som gjør det så meningsfullt?

– Er det så meningsfullt da? Nei, fotball er ikke meningsfullt. Men det betyr mye for mange. Det handler om følelser. Man kan diskutere alt her i verden bortsett fra fotball. I fotballdiskusjoner blir selv verdens toppledere urimelige. Rosenborg betyr noe for svært mange mennesker i Trondheim. Jeg har jo selv stått ved lysmasta på tribunen som liten gutt og drømt meg bort. Og jeg tror ikke jeg snakker bare for meg selv når jeg sier at humøret på mandag er avhengig av resultatet på søndag. Men meningsfullt er det ikke. Fotball er ikke viktig.

Så du har ikke grått over tapte fotballkamper i voksen alder?

– Nei. Jeg gråter heller over nyhetene på TV.

Fotball er ikke livet, og Kåre prøver å koble ut hjemme. Han er ikke en som sitter hver kveld og ser fotball på TV. Han trenger å tenke på andre ting – snakke om noe annet. Men hjemmet er langt fra fotballfritt; samboeren Hege Leirfall har lang fartstid i Norges Fotballforbund.

– Vi møttes gjennom fotballen for fem år siden, så vi deler jo den interessen. Men akkurat nå er fokus et helt annet sted. Vi har en datter på åtte måneder – og hun smiler til meg uansett resultater på banen.

Kåre har barna Mia (20) og Mats (22) fra sitt første ekteskap. Da han sluttet som trener for Bodø/Glimt i 2011 var det i åpen konflikt med klubbens ledelse. De hadde i fellesskap blitt enige om å satse på et ungt lag, men klubben signerte en comeback-kontrakt med en eldre spiller uten at Kåre ble tatt med på råd. Kåre ble irritert – i full offentlighet – og måtte snakke mye med ungene om det som ble sagt og skrevet.

Jeg snakket med dem før jeg tok jobben i Rosenborg også. Historien viser at det fort kan bli stygt i media, og det er viktig for meg at de synes det er greit. Selv om de har blitt voksne.

Er det vanskelig å ikke ta det personlig når debattene raser som verst?

– Nei. Jeg har egentlig aldri opplevd at det har blitt personlig.

Er gamle fotballkolleger fortsatt vennene dine?

Noen. Mini og Roar Strand er gode venner.

Ja, hva synes du om Roars prestasjoner i «Skal vi danse?»

– Det er imponerende! Jeg trodde at alle fotballspillere var helt blottet for rytme. Men det gjelder kanskje bare meg, det, avslutter han med et smil. Og tørker bort hvert minste spor av pudder før han går for å møte laget sitt til dagens treningsøkt.