Morten Abel i dress, skjorte og slips fra Selected på Byhaven Foto:Lasse Berre

Morten Abel i dress, skjorte og slips fra Selected på Byhaven

Abel på alvor

Norges største popstjerne definerer reglene selv. Nå har han bestemt seg for å gi ut debutplate.

FOTO: Lasse Berre

TEKST: Marte Rye Bårdsen


07. april 2015

Morten Abel er på lynvisitt i Trondheim og besøker Rockheim for aller første gang. Han er begeistret, synes bygget er fantastisk, og blir ekstra blid når han kikker opp i taket og oppdager et av sine gamle platecovere der oppe. Blid, men kanskje ikke så veldig overrasket. Veien fra Tore Tang til den ferske «debutplata» har vært lang og produktiv. Mer enn én million solgte plater har det blitt, og et stort antall utgivelser både i eget navn og med bandene Mods, The September When og Peltz. Så mange at det er vanskelig å holde tellinga. Så mange at han har bestemt seg for at den siste skal bli den første.

– Jeg hadde behov for å gjøre noe helt annet og se bort fra det som har vært. Jeg har staket ut en ny kurs, og den kursen har jeg lyst til å fortsette på, sier Morten Abel, femtito.

Syngende siddis

Han er invitert til det nasjonale museet for populærmusikk for å snakke om låtene sine.

– Folk spør alltid hvem det er jeg synger om. Det kan jeg ikke svare på – fordi jeg dikter! Jeg observerer verden rundt meg hele døgnet, så ligger det og bobler i en stor gryte til jeg henter det frem igjen når jeg skal skrive. Det er som å skrive en bok, sier låtskriveren som romandebuterte i 2009 med Temmelig mye juling – og er i gang med å planlegge neste bok «i stikkordsform». Nå er det imidlertid den nye plata som tar all oppmerksomheten. Og Morten Abel – som en gang satset alt på å slå gjennom internasjonalt, som bar i seg hele pop-Norges håp om å kunne måle seg med det beste fra utlandet – synger plutselig på norsk! Om Frøken Villike, Annabelle og Sånn Danse Fa. Den musikkinteresserte vil fortsatt høre referanser til gamle britpop-helter – og et hyggelig nikk til Elvis Costello på albumets siste låt. Selv trekker han fram Bob Dylan på siste halvdel av 70-tallet som inspirasjon til å «lage noe tidløst som fungerer like godt om 20 år». Men tekstene går på syngende siddis-dialekt, og Vinje-bygg Odd Nordstoga har produsert det hele med mot i brøstet og vett i panna. Det ser ut til å gå rett hjem hos publikum.

Fotografen får en drøy halvtime før artisten må gå og forberede seg til låtskriverseanse. Abel er blid og imøtekommende, høflig og sobert morsom – oppriktig glad for nyheten om at plata hans topper VGs albumliste. Og han omtaler seg selv konsekvent som «popstjerna» – med ironisk distanse og underliggende alvor. Vi ringer opp for å gjøre intervju noen dager senere. Mer presist klokken ni på mandag morgen, etter forslag fra «popstjerna». Han liker å stå opp tidlig, være sangfugl på morgenkvisten, og begynner gjerne å jobbe allerede klokken fem.

Før skallet har størknet

Hva mener du med det?

– Så tidlig på morgenen er det helt stille og man har fortsatt litt av søvnen i seg, forklarer han. Da kan han skrive friere. Han har blitt en disiplinert låtskriver og har funnet en måte som fungerer for ham. Det som før «bare rant ut» må han nå sette av tid til. Konsentrere seg og fokusere. Fordi livet inneholder så mye annet. To barn og en seilbåt, skiturer og fjelltopper. Det er lett å finne en unnskyldning for å ikke skrive låter når man lever så fritt som han gjør.

– Jeg trenger jo egentlig ikke å gjøre noen ting, så jeg må være disiplinert for ikke å mis-bruke denne friheten. Det er viktig for meg å ha meningsfylte hverdager med tid til jobb, tid til seiling, tid til ungene.

Er du en engasjert pappa?

– Jeg stiller opp i den grad jeg får det til på TeknoLab, friidrettsstevner og slikt. Jeg liker virkelig å være med barn! Det er de som er englene her på jord. Det hender jeg må melde avbud på kort varsel, da. Men jeg blir som oftest møtt med forståelse.

Verdensrommet og nabolaget. Denne mandagsmorgenen flyr tankene fritt, og samtalen blir fort veldig stor. Bortimot utenomjordisk.

– Humans are still better than machines, sier Abel. Han snakker om arbeidet med den nye plata og må forklare hvorfor han kaller det en debut. Han har laget sitt første soloalbum på norsk, jobbet med låtmaterialet på en helt ny måte – og han har kunnet velge og vrake blant landets beste musikere. Det er disse musikerne som fortsatt er «better than machines». Men hvor lenge det kommer til å være sånn, se det vet vi ikke.

– De færreste av oss er i stand til å se hvilke forandringer den tekno-logiske revolusjonen fører med seg. Hvor lang tid tror du det går før vi går på biblioteket og putter en chip inn i hodet når vi skal lære oss noe nytt?

Synes du det er skremmende?

– Nei, nei. Ikke skremmende. Men det får meg til å tenke over menneskets plass på jorden. For 60 000 år siden ble mennesket til menneske. Det er jo ikke så lenge siden. Og plutselig går utviklingen så ufattelig fort! Og man lurer på hvorfor. Jeg tror at det finnes andre sivilisasjoner andre steder i universet, men samtidig er det så tilfeldig at vi finnes. Og hadde det ikke vært for den svære meteoren i Mexico for 65 millioner år siden som utryddet dinosaurene, så hadde vi jo ikke vært her i det hele tatt.

Han har alltid vært opptatt av de store tingene, forteller han. Men han blir like gjerne engasjert av det som er nært. Han har sågar skrevet leserbrev i lokalavisa under pseudonymet Gunde Torp.

– Ja, det stemmer det. Det handlet om arkitektur og byutvikling i Stavanger, det der. Det er ganske lenge siden.

Men hadde ikke innlegget fått større tyngde hvis du hadde skrevet under med Morten Abel?

– Nææh. Jeg ville holde artistnavnet ubesudlet, hehe. Det innlegget fikk ganske mye oppmerksomhet likevel, selv om ingen visste at det var jeg som hadde skrevet det.

Hvorfor heter den nye plata «I Fullt Alvor»?

– Jeg ville egentlig kalle den «En Popstjernes Hverdag», svarer han momentant – og det er vanskelig å si om han tuller eller ikke. Sånn har det egentlig alltid vært med Morten Abel – et snev av ironisk distanse, en følelse av at han kanskje lurer oss. Mente han det han sa – i fullt alvor?

– I min hverdag er det viktig å se det humoristiske i situasjonen, å ha evnen til å le, være barn innimellom. Men det er farlig å blande humor og popmusikk, har jeg skjønt. Jeg har gått over streken noen ganger.

Hvor du har tenkt i ettertid at det ikke var så morsomt likevel?

– Jo jeg synes fortsatt at det er morsomt. Men jeg skjønner at ikke alle andre synes det. Nå har jeg lyst til å fortelle at jeg faktisk mener det jeg sier, sende ut et signal om at jeg er i gang igjen. Jeg har vært popstjerna Morten Abel i mange år, og det er på tide at jeg tar den fantastiske jobben min på alvor. Jeg har satt pris på det før også, men det har ikke sunket inn hvilken privilegert posisjon jeg er i. Alt har liksom sust forbi i en voldsom fart, som en bil på motorveien. Man må kunne lene seg tilbake og si at ok, jeg setter faktisk pris på det jeg har fått til. Jeg har en fantastisk manager som alltid har sagt det: len deg tilbake og nyt suksessen! Jeg skjønte aldri hva han mente. Men jeg skjønner det nå. Det er så mange aspekter ved livet som man skal lære seg å sette pris på.

Heder og motvind

Fullstendig tatt på senga ble Morten tildelt den prestisjetunge hedersprisen under Spellemannprisen i januar. Showet foregikk i Stavanger, og det var en gledesstrålende artist som takket og bukket for gode ord. Dagen etter måtte han forholde seg til musikkritikere som kom kjapt på banen og mente at det var en malplassert utdeling til en artist som ikke hadde vært relevant på nærmere ti år.

Hvordan opplevdes det?

– Det rotet til bildet litt, men egentlig er jeg glad for at alt ikke er silkeglatt. Jeg trenger litt motstand, og de trenger noe å profilere seg på. Det er helt greit.

Men posisjonen du etter hvert har fått som artist – gir den deg medvind når du gir ut noe nytt?

– Nei, jeg synes ikke det. Folk er opptatt av nye ting, nye fjes, nye stjerneskudd. Det å være etablert gir jo selvsagt noen fordeler, men du skal passe på å bruke den posisjonen på riktig måte. Det er et resultat av at jeg har holdt på veldig lenge og gjort veldig mye. Når folk liker det jeg gjør blir jeg takknemlig. Jeg synes det er spennende å tenke på at jeg kan ha en påvirkning på livene til folk. Og det å gå gjennom byen, så kommer det en bil kjørende, og så ruller de ned ruta for at jeg skal høre at de spiller musikken min på full guffe. Man blir aldri lei av det, vet du. Nå har jo ikke denne plata vært ute så lenge, men folk sier at de synes tekstene er fantastiske – og det er jo veldig gledelig. Jeg tenkte at tekstene var viktige før også, at det ikke skulle være så stor forskjell på engelsk og norsk. Men det er jo et annet språk, så folk tar det kanskje ikke  inn på samme måte.

Hvis du ser tilbake på det du har laget – kan du si noe om hva det er du har på hjertet?

Jeg tenker ikke på det når jeg setter meg ned for å skrive, men i ettertid så ser jeg jo hva dette albumet handler om.

Hva er det, da?

Du, kan du ringe meg opp igjen om fem minutter? Spør han plutselig, istedet for å svare på spørmålet. Jeg må ut til Forus en tur, men vi kan snakke mer mens jeg kjører.

Sju minutter senere er han tilbake på tråden.

Har du kommet deg ut i bilen?

Ja da, nå er jeg på vei.

Hva slags bil kjører du?

Ååååå, skal det bli et sånt intervju nå, sier han mildt klagende – eller ironisk – eller begge deler. Vel vitende om at journalister liker å kommentere stilen hans. Han blir kalt jålete, dandy, og er med respekt å melde alltid ulastelig antrukket. Det ryktes at han har ett antrekk for å vaske bilen, ett for å klippe plenen – at han kan finne på å skifte til dress før han henter ungene på skolen.

– Jeg har fått en sånn rolle i media. Men jeg ser på fashion som et kunstutrykk. Jeg kjenner den bransjen ganske godt, og det er så mange flinke folk som jobber med mote – jeg liker å være en del av den greia der. Og jeg synes det er kjekt å ha muligheten til å pynte seg en gang i mellom – som jeg tror alle mennesker gjør. Jeg har vel bare mulighet til å gjøre det litt oftere enn mange andre. Men jeg tar ikke på meg dress for hente ungene på skolen, altså. Det gjør jeg ikke.